Venner av meg som bor et par hus nede i gaten dro og hentet en valp i går. Nyttårsaften av alle dager. 😀 Jeg gikk selvfølgelig ut og møtte den lille da de kom hjem. En blanding mellom Berner Sennen og Leonberger, men det er mest Leonberger og han ser dermed ut som en. Tre måneder gammel og allerede flyttet – men nå har han kommet hjem.
Jeg er en slik avis at jeg nesten dør. Finne ut. Jeg vil også! Jeg er så stygg knallgrønn over hele ansiktet mitt – sy, verre enn det. Hele kroppen min er knallgrønn av misunnelse. Jeg vil også ha en valp!
Eller; en valp skal kanskje tas inn. Tross alt er det litt røft å ha en valp. Men jeg vil ha en hund. Fremfor alt vil jeg ha min hund. Det er superkoselig å kose med andres hunder, men det er ikke mulig å sammenligne.
Men jeg kan klandre meg selv for å ha insistert på å ha en hund av en rase som kun har en aktiv oppdretter her i Sverige. Tilgangen er ikke helt den samme som for stort sett alle andre hunder (nesten). Da er det som å bare lene seg tilbake og begynne å vrikke på tommelen og håpe at tispa som skal parres begynner å løpe på et tidspunkt, slik at det forhåpentligvis blir en haug med valper i fremtiden.
For jeg begynner føler at jeg vil ha hunden min nå. I tiden siden Ella fikk gå, Jeg ville også ha en ny hund, dels følte jeg meg utro og altfor nær Ella til at det skulle føles bra (selv om jeg tror det er fordeler med det også). Men nå her i desember, og fremfor alt i julen, er noe som har skiftet inni meg. Selv om det skjærer meg i hjertet når jeg aktivt og bevisst tenker på det, begynner Ella og forsvinner sakte inn i tåken.
Som gjør det det er plass til en ny hund her hjemme. Og jeg lengter. Herregud, som jeg lengter. Jeg lengter så mye at jeg nesten sprekker. Jeg ønsker å bygge et forhold til denne hunden. Et forhold like fantastisk som det jeg hadde til Ella. Men denne blir annerledes, selvfølgelig, fordi det ikke er samme hund.
Så jeg fortsetter vel å vrikke tommelen og føle meg rastløs. For selv om jeg absolutt kunne tenkt meg andre hunder enn en Estrela, Jeg har ikke lyst til å tommel. Ikke når jeg bestemte meg, og når jeg er så sikker på at det blir så bra.
Men åååååh!!!
Jeg ønsker min hund! Snart – helst nå! ♥
Og bare fordi Jeg skrev at Ella så smått begynner å forsvinne inn i tåka, hun dukket opp veldig raskt og muntert. Det er sånn jeg sitter og bryter sammen av savnet.
Det blir en veldig merkelig konflikt i hodet mitt, fordi det på en måte ikke nytter å hverken savne eller lengte etter henne. Hun er død og borte og kommer aldri tilbake. Jeg kommer aldri til å gå en tur med henne igjen. Vi kommer aldri til å sitte på gulvet og kose oss under negletrimningen igjen. Jeg kommer aldri til å bruke henne som en pute på sofaen igjen. Hun kommer aldri til å tigge om godteri igjen, rett ut av lommen.
Men en annen hund kan gjøre alt dette og mer. Følelsen, energien og forholdet vil se annerledes ut, men det blir like greit.
Så kryss fingrene for at hunnen skal parres, helst allerede begynt å løpe, men om ikke annet – begynner å løpe snart, så det kan være en parring som produserer en haug med valper.
jeg kan ikke vente.