Jeg har en tenåring her hjemme. Herregud. Han er ikke så vanskelig som Ella var, men han er fortsatt tenåring. Det med selektiv hørsel, testgrenser, være veldig oppfylt av seg selv, å glemme alt du noen gang har lært, finne opp nye, stygge vaner… listen fortsetter.
Et godt eksempel på stygge vaner dette er med uvitenhet bjeffing. Boyo har innsett at han har en stemme, og han liker å bruke det når han kjeder seg, eller når han ikke liker en situasjon. Han blir lei hvis vi står stille fordi jeg vil snakke med noen. Han misliker situasjonen når han forlater Lilo for moren hennes. Så bjeffer han uvitende så jeg får lyst til å kvele ham. Og, på ekte, men egentlig ikke. Jeg blir gal. Det høres så sykt ille ut. Det er liksom ikke kjedelig, kule skjell av en stor hannhund. sy, for den er gyldig, latterlige hodeskaller som bare plopper ut av ham som frosker.
Jeg feiler vanligvis Jeg tror jeg er en ganske god matematikk. Selvfølgelig har jeg dårlige sider med meg, som alle andre. Jeg har kort tålmodighet, for eksempel. Men i det hele tatt synes jeg at jeg er ganske god som lærer.
Men da, alvor. Akkurat nå føler jeg meg som verdens verste lærer. Det føles som om ordforrådet mitt i kommunikasjon med Boyo stort sett består av nei, Stoppe, bry deg om det, oppholde seg, tilbake og lignende. Det er ikke litt moro. Legg til det for lite søvn pluss usikkerheten rundt Lilo og familien hennes, da har du en lett irritert Malinka. Jippi. (Det siste sies med dryppende ironi i kubikk og kvadrat.)
Til fordelene høre at det fungerer. Etter hvert. Men akkurat nå er det ikke mye som går inn i denne luftkampen. Det er heldig for ham at han er søt – Jeg bare sier det.
Og her har vi en av (få) ulemper med at Lilo er så mye med oss. Jeg har veldig lite alenetid med hunden min, som betyr at all trening jeg vil gjøre med ham må vente. Det kan selvsagt hevdes at jeg kan trene ham uansett, selv om Lilo er med. Og selvfølgelig kan jeg det. Men det blir ikke det samme, fordi han er veldig lett å distrahere – spesielt når hun er med. Pluss at jeg ikke får det samme fokuset på ham, fordi jeg har henne i den andre hånden. Jeg kan ikke la henne være inne heller, fordi hun ikke er alene. Alt dette setter de små vanene han tilegner seg i fare for å bli der.
Men det er som det er. Lilos familie trenger hjelp, og jeg kan gi det. Jeg vil ikke at Boyo skal lide av det, så jeg må prøve å finne en god løsning på det. Vi får se hvordan jeg lykkes, men på en eller annen måte må jeg prøve å ha mer alenetid med han.
Både han og jeg trenger det.