Det er fortsatt ting igjen som ikke har vært et år siden, siden jeg mistet Ella. Akkurat nå, dagene før bursdagen min, Det er nøyaktig et år siden hun var så dårlig at jeg trodde jeg skulle miste henne der og da. Hun hadde så vondt at hun knapt kunne gå, og det var kun takket være smertestillende piller jeg hadde igjen siden hennes livs første og eneste urinveisinfeksjon, samt de vi fikk fra veterinæren et par dager senere, Jeg måtte beholde henne i noen måneder til.
jeg er veldig glad i Boyo, men jeg har ca fem uker med ham, sammenlignet med ti år, to måneder og noen dager sammen med Ella. Av åpenbare grunner har jeg ikke den samme styrken i følelsene mine for ham – enn.
Menn Facebook minner meg på at det har gått et år, akkurat nå i dagene før bursdagen min, siden Ellas rygg gjorde så vondt at hun nesten ikke kunne bevege seg. Det var i helgen før bursdagen min i fjor (i år har jeg bursdag i morgen, onsdag) vi lå på senga sammen og jeg tenkte at hvis hun må gå hit og nå er det greit. Hun var helt stille og rørte seg ikke, og der ble vi liggende lenge, lang tid. Men så plutselig klødde en av kattene i søppelkassen, og så fikk hun fart, faktisk. Takk alle høyere makter for katter som trenger å gå til søppelboksen på velvalgte tidspunkter, det er alt jeg sier.
Men da, Jeg sitter her og bryter sammen. Så det er. Jeg savner Ella min så jeg knipser. Tanker og følelser er i konflikt med hverandre, Jeg holder meg i utgangspunktet utelukkende til de mest obskure og ukjente hunderasene som vanligvis er en form for husdyr. Hos Ella var det ikke mulig å ta imot daghunder. Det hadde heller ikke vært mulig å få en egen hund til, fordi Ella så tydelig trengte og ønsket å være singelhund.
Så for å Jeg kunne ta imot Lilo, Oppholde seg, Flokker, og nå Boyo, Ella måtte forlate meg. Jeg er helt med på det. Men det gjør dessverre ikke tapet mindre. Og det gjør ikke minnene fra for eksempel den ekstremt dårlige helgen hennes, eller gangene hun advarte meg om at vi ikke hadde mye tid igjen sammen, skjærer seg i hjertet og tomheten brøler absolutt i ørene mine.
Jeg husker det veldig tydelig. Fredag kveld tenkte jeg at vi skulle gå rundt blokka som siste tisserunde. Men hun gikk så dårlig at vi snudde etter halvannen huslengde – det fungerte bare ikke. Dagen etter ringte jeg en venn et par hus ned, og ba henne se på Ella på avstand. Det var fordi Ella ble så hysterisk glad når hun så folk hun kjente, og så dukket det ikke opp noe på henne. Min venns reaksjon var – wow, det ser ikke bra ut. Og det ble aldri sagt noe om Ella.
Jeg er så inderlig glad jeg hadde smertestillende piller hjemme. Jeg er like takknemlig for at vi fikk en time hos veterinæren et par dager senere, og at vi fikk smertestillende. Men det var også den gangen jeg fikk vite at hun hadde brystsvulster, og det var ikke fullt så morsomme nyheter. Veterinæren sa at de pleier å fjerne en eldre tispe med så store svulster, men Ella var fortsatt glad, så jeg bestemte meg for å la henne være lykkelig så lenge som mulig.
Men fra og nå tok det ikke lang tid før det var på tide. Vi hadde omtrent to og en halv måned til før det var termin. Og det er snart et år siden.
Jeg forsto det ikke hvordan skulle jeg da klart meg uten henne, og jeg forstår ikke den dag i dag hvordan jeg kan stå opp og puste samtidig uten min Ella. Hun var mitt anker, og våre behov for hverandre passet så utrolig godt på så mange måter (og slett ikke på noen annen måte).
jeg tror ikke at jeg noen gang kommer over tapet av henne.