Dette innlegget skal handle om forskjellen på å trene en valp og å oppdra en valp. Larry Krohn er den som sier det best; det handler om hvordan du bor sammen med hunden din, og den delen av treningen av hunden din bør oppta maks 20% av tid. Kanskje dedikert til meg og Boyo 5% av tiden vår sammen for å øve og øve på ting. Resten er – samvær.
Diverse bilder fra et par turer i skogen og lysløypa.
Boyo har ikke stor kommando over kommandoen “hans”. Han kjenner definitivt ikke kommandoen “ligg”. Han har imidlertid ganske god forståelse for i hvert fall visse situasjoner der jeg vil at han skal sitte og vente – for eksempel når vi kommer inn fra en tur og jeg må ta av meg jakken (ikke skoene – ennå), eller når jeg skjenker maten hans og ikke vil ha en levende sprettball ved siden av meg.
Da Ella var Som barn brukte vi mye tid på å øve på forskjellige ting. Dels var hun min første egne hund, dels hadde vi noen forventninger til oss fra forsvaret, for det andre var hun så utrolig villig til å lære nye ting – faktisk i et tempo jeg ikke helt klarte å holde tritt med, rett i begynnelsen.
jeg merker det, nå med Boyo, at det ikke føles like viktig i det hele tatt, dette med det tog inn i forskjellige ting. Det føles mye viktigere at han og jeg finner en måte å leve sammen på, som fungerer for oss begge. Det er tross alt det vi skal gjøre – bor sammen. Dette betyr selvfølgelig at han også må aktiveres – men for meg er ikke aktivering automatisk det samme som å trene på forskjellige ting.
Det må være minst like mange måter å beskrive ledelse på, som det er levende mennesker på planeten. Til meg, bare nei, det handler i stor grad om at jeg ønsker etterlevelse fra Boyos side. Med etterlevelse mener jeg ikke nødvendigvis at han skal følge meg i hælene uansett hvor jeg går, men heller at han følger mine direktiver. Jeg vil også at han skal kunne oppføre seg ordentlig på båndturer, ikke skynd deg ut i hele båndet, ikke utfall, ikke skremmende mot folk/hunder han kjenner, og så videre.
Vi kunne kall det flokkmentalitet, for å gjøre det enkelt for oss. Jeg vil at Boyo skal merke når jeg er på vei et sted, og hvis vi har bånd mellom oss, vil jeg at han skal følge meg, ingen spørsmål spurt. Jeg vil at han skal søke min godkjenning når han vil besøke noen, når han vil ut på en plen eller et bestemt sted i buskene, Jeg vil at han skal holde styr på hvor jeg er til enhver tid, slik at han vet hvor vi skal.
Nå er han bare det ca tre måneder gammel, så han må ikke vite og forstå alt dette. Men for meg er alt dette en del av samholdet vårt, og slik oppdrar jeg han i stedet for å stå med lommen full av kjøttkaker eller andre godsaker. Jeg har med meg en godterilomme uansett, men i motsetning til hvordan jeg gjorde med Ella, får han nesten aldri godteri bortsett fra på godterijakt.
Jeg tror det Jeg kan bare si at vi faktisk øver, handler dette om å gå pent i bånd. For å være tre måneder gammel synes jeg han er ganske bra, faktisk. Han går litt forskjellig avhengig av hva slags tur vi går. Går vi i skogen eller på banen må han gå i langt bånd og det viktigste for meg da er at han holder seg på samme side – Jeg orker ikke når en hund insisterer på å løpe frem og tilbake foran føttene mine. 😀 Vi går imidlertid ikke i skogen men i boligområder og innimellom, Jeg vil at han skal gå i ganske kort bånd og ikke rykke, sliter eller drar.
Så langt vi øver. 🙂
…
Den mest effektive måten å leve sammen med hunden på er å holde seg så rolig og balansert som mulig. Men faktum er at vi – meg også, er mennesker. Vi har slitne og dårlige dager, vi blir sinte og grinete over forhold som ikke angår hunden, men som smitter av på alt vi gjør den dagen – og det må være greit. Jeg prøver så langt det er mulig å være balansert, stille, saklig og tydelig i min kommunikasjon med Boyo, men jeg lykkes ikke alltid som jeg vil.
Men det er bare det å gå på det igjen, og igjen. Fordelen med en hund er at den lever her og nå, og reagerer/agerer på det som står foran den. Selvfølgelig er det slike ting som lært atferd, gode/dårlige vaner, positive/negative minner om ulike hendelser/scenarier og så videre, men til syvende og sist er det hvordan vi selv oppfører oss som påvirker hunden her og nå.
…
Kort sagt, jeg kan oppsummere mitt og Boyos samvær som i det hele tatt veldig hyggelig, men det betyr også et ganske stort antall “henne”, “Yuk” og lignende, da den inneholder minst like mange “BH”, “bra fyr” og så videre. I motsetning til mange andre er jeg av den oppfatning at det å sette grenser bare er bra, å være tydelig på hva som er greit – og hva ikke er ok.
Forskjellen mellom den gode og dårlige måten å gjøre det på er hvordan du gjør det. Den dårlige måten er å høres irritert ut, frustrasjon og sinne tar overhånd. Den gode måten er å være rett, klar, vennlig, men fast – og konsekvent. Hvis du investerer i det, kommer du langt i å lære valpen å bo sammen med deg, uten å bruke for mye tid på å trene den.