Så enda et år har gått. Det er med hunder som med barn – det er på dem du merker at du blir eldre. Eller ja, ikke bare. For de av oss som er det 40+ du merker det på kroppen også. Men for et år siden var jeg veldig begeistret for en venninne som tok med valpen sin hjem på selveste nyttårsaften. Noen uker senere bestemte jeg meg for å bringe Boyo hjem.
Året var det ikke slik jeg hadde forestilt meg, eller til og med forestilt meg i mine villeste drømmer. Covid-19 har ødelagt mye når det kommer til hundeliv, faktisk. Jeg hadde store planer om å sosialisere og miljøtrene Boyo på mange forskjellige steder, men som valp var han for liten til å gå, og helt siden Covid kom til Sverige og begynte å spre seg, har jeg vært ekstremt forsiktig og restriktiv med bussreiser. Så det har ikke vært miljøtrening slik jeg skulle ønske.
Da har vi hadde også Lilo her mer enn noen av oss trodde. Det er alvorlig sykdom i familien hennes, og da de ble innlagt, var Lilo med oss – noen ganger flere uker i strekk. Hun er så lett å ha med å gjøre, så det har ikke vært noen problemer. Det eneste vanskelige med det har vært å ikke vite hvor lenge – men nå er den fasen over og det har begynt å gå tilbake til en slags hverdag igjen.
Så starten med Boyo ble ikke akkurat som jeg hadde forestilt meg. Men nå er dette året slutt og et nytt begynner. For meg personlig utgjør det ingen stor forskjell, annet enn tallene i 2020/2021, og at jeg måtte skaffe meg en ny kalender. Selv om jeg fortsatt tror at jeg vil utnytte det nye året og prøve å gjenskape litt av det jeg hadde i tankene med Boyo fra begynnelsen. Nå som Lilos familie har fått en hverdag igjen, Jeg har mer tid til å vie til Boyo og treningen hans på egen hånd. Og når ungdomstiden gikk over, det blir mye lettere. Det går litt opp og ned, den selektive hørselen, forståelse og så videre.
Det beste med i år er selvfølgelig Boyo. Jeg er en av dem som tror at det er mening med det hele, mest av alt – og at jeg fikk Boyo hjem må ha vært nøye planlagt av noen. Han og Lilo trengte hverandre, og selv om jeg kanskje ikke ser det akkurat nå, man kan anta at han og jeg også har et poeng i å ha funnet hverandre. Men ankomsten hans har gitt meg enormt mye – et eget hundeliv, for eksempel. Jeg trives med å ha andres hunder her, men det er ikke det samme som å bo med min egen hund.
…
Akkurat nå har vi kom nylig hjem fra en runde på byen. Da vi kom hjem fra Boyos vaksinasjon var Lilo helt utslitt, så moren hennes spurte litt på forhånd om jeg ikke kunne gjøre noe lignende i dag til kveldens nyttårsfeiring. Så vi dro med buss, rulletrapp og heis, gikk rundt i byen en stund, møtte en av mine beste venner og hunden hennes – et ekte eventyr. Mitt håp er at Lilo, som er utrolig reaktiv på høy, plutselige lyder, må være så sliten at det demper frykten hennes. Boyo – der, de levende vil se hvordan hans reaksjon på fyrverkeri vil være. Vi har hørt fyrverkeri av og på når vi har vært ute, og han har ikke reagert i det hele tatt. Så mitt håp er at han vil fikse dette uten problemer.
Menn – fra meg, Molly og Boyo hele veien til deg og din(e) hund(er).; vi ønsker deg en riktig god en, nytt hundår. ♥