I dag er den første dagen Karma er her. Det er bare en uke siden Ella forlot meg, men i løpet av den siste uken har jeg innsett at jeg nødvendigvis må ha en eller flere hunder i livet mitt. Det er mange grunner til det – blant annet at jeg ikke går ut i det hele tatt med mindre jeg absolutt må, uten hund.
Det er utrolig Fint å ha hund hjemme, selv om det ikke er min hund. Kattene er ikke enige, Brygge. Både Zoe og Molly har tilbrakt store deler av dagen på balkongen. Selv om Molly faktisk er feig til dem begge, men det er hun som nesten våget seg frem og luktet karma. Karma er ikke på langt nær like ivrig som Ella, så de blir nok venner etterhvert.
Mitt første inntrykk av å ha en annen hund enn Ella hjemme (uten Ella), er det dritt til helvete, hvilken forskjell det er mellom en hund og en hund. Det er ikke nyheter, men jeg vet hva jeg er vant til, og karma er så ekstremt annerledes at det nesten er latterlig. Jeg mener det ikke negativt, det er bare det at forskjellen er så utrolig stor. Det er forskjell i energinivå, framfusighet, intensitet – akkurat alt.
Og jeg skjønner igjen at Ella ikke var noen vanlig hund. Med rundt tusen ganger større styrke enn jeg noen gang hadde skjønt før. Jeg kan virkelig forstå hvis folk hadde en idé om at Ella var uoppdragen. Dette gjelder også folk jeg kjenner godt og har kjent lenge. Men jeg vil gjerne se ethvert menneske som faktisk kan takle en hund som Ella, 24/7/365. Jeg har bodd sammen med Ella i ti år, og det er ikke hver dag jeg har klart det på en fornuftig måte.
Det er ikke en danser på roser og kommer aldri til å bli det.
Kontrasten mellom Ella og vanlige hunder blir så ekstremt tydelige nå som jeg møter Karma her hjemme. Du kan ikke engang sammenligne dem. Og det gjør det enda tydeligere hvor ekstrem Ella var, bare ved å eksistere.
Og jeg merker det, selv om jeg har syntes det har gått så bra denne uken, at jeg savner hunden min forferdelig. Så mye at jeg vil bryte sammen.
Dagens følelser av tristhet;
Karma sukker, og det er ikke Ella. Karma nærmer seg kattene, og det er ikke Ella (som ikke hadde respekt for dem, til og med late som). Karma leker med gjemsel, og det er ikke Ella. Karma og jeg har tatt vår første tur sammen, og vi har ikke en tiårs vane med å gå med hverandre.
Ikke misforstå meg. Jeg er så glad Karma er her. Hun er en super koselig hund og etter hvert som vi blir kjent med hverandre tror jeg det blir så bra som det blir. Men sånn, en drøy uke etter Ella, er hun bare ikke Ella.
Jeg savner hunden min.
Pluss at det er det vanskelig å fylle opp plassen Ella etterlater seg. Hun tok så mye plass bare ved å eksistere. Jeg kommer aldri til å ha en hund av hennes kaliber igjen. Og det er absolutt greit. Men det er også et faktum.
Jeg er imidlertid glad at jeg valgte å starte dette med å være barnehagelærer. På den måten kommer jeg i hvert fall ut en gang om dagen, noen dager i uken. Jeg får det jeg vil, Jeg vil ha flere daghunder fra og med august eller så. På sikt vil det finansiere en ny hund for meg – og det gleder jeg meg veldig til. Fordi en daghund kan aldri bli den samme som min hund.
Så tenker jeg holde meg til Karma så lenge jeg kan, og imens sørge over min Ella alt jeg kan. Og drøm om hundelivet mitt, som i fremtiden vil se veldig annerledes ut enn det det har gjort de siste ti årene. Ella har alltid ønsket å være en ensom hund, og har ikke fungert særlig bra med veldig mange hunder.
Men for helvete. Jeg savner hunden min.