Min virkelighet er tømt for Ella. Jeg tenkte på det da jeg sto opp fra vaskerommet i dag. I ti år har jeg vanligvis hatt med meg Ella når jeg vasker, å benytte anledningen til å gå en tur mens maskinene går. Nå gjør jeg ikke det, men leser en bok eller noe, mens maskinene og glasset er i gang. Og jeg innså den virkeligheten da Ella eksisterte, forsvinner lenger og lenger inn i tåkene.
Noe annet vi gjorde, Jeg og Ella, var det da vi hentet klesvasken (og hun fikk tisse for natten), eller for den saks skyld, vært på tur – spesielt det siste året da hun nettopp ble eldre, ble mer skadet, ble mer sliten og så videre, er å stå og hvile en stund på en av gressflekkene utenfor huset. Jeg sto og røykte, og hun la seg ned og hvilte før vi reiste oss (til tredje etasje).
Da jeg hentet klesvasken for en liten stund siden, Jeg sto og røykte på plenen, som vi har gjort så mange ganger. Jeg sto og så opp på kjøkkenvinduet mitt, og tenkte for meg selv – hvordan kan jeg noen gang flytte herfra? Jeg har bodd ti år med min Ella i denne leiligheten. Alle årene mine med henne er her, i og rundt denne bygningen.
Hvordan kan jeg? la det være? Andre år slår jeg helt til – Jeg trivdes bare her de første årene jeg bodde her. Men nettopp årene med Ella. For å forlate dem her, i dette huset, i dette nabolaget, betyr å forlate henne enda lenger bak i hukommelsens tåke, og hvordan kan jeg gjøre det? Hvordan kan jeg forlate et sted hvor minnene mine om Ella er så utrolig sterke og håndgripelige? Hvis jeg flytter, hvem vil da huske at hun gikk her?
Jeg forstår fullt ut Jeg vet seriøst ikke hvordan jeg skal klare meg uten Ella. På ekte, og på lang sikt. Jeg lever, tydeligvis, men det er stor forskjell på å overleve og å klare seg når det kommer til forholdet til hunden din.
Jeg skjønner det det vil gi, med tiden. Jeg vil lære å leve uten henne. På en måte har jeg allerede. På en måte ikke. Jeg føler meg fortapt uten henne. Å leve sammen med Ella ga livet mitt en retning som jeg ikke føler jeg har fått på noen annen måte.
Jeg skjønner også at jeg kommer til å elske mine fremtidige hunder like mye, sitter fast et annet sted i hjertet (det var en venn av meg som sa at hjertet er så stort at man ikke trenger å sette alle dyrene på samme sted – de passer uansett).
Men akkurat i dag, akkurat nå, det gjør ikke noe å tenke slik. For jeg savner Ella min så jeg tror jeg knipser. Og jeg vil ikke at hun skal forsvinne inn i tåken for langt, selv om jeg vet at det er sånn det blir. Jeg vet at det er naturlig og helt ok at det er sånn – men jeg vil ikke. Jeg vil ha hunden min her. Med meg.
Det er heldig å tårene tørre, for ellers kunne jeg nok druknet i dem. Herregud, hvordan jeg gråter. Og har grått. Og vil fortsette å gråte. Det tar egentlig aldri slutt.
Å vel; for øyeblikket får jeg prøve å trøste meg med at vi før eller siden blir sammen igjen. Jeg er en av dem som tror at du møter de du er glad i, når du dør. Og når jeg dør, så gjør jeg det også, på et tidspunkt. Og så skal jeg unne meg alle de firbeinte jeg har levd, lever og skal leve sammen med.