Det blir noen omlegginger denne uken. Faktisk føles det ganske bra, selv om det blir annerledes enn jeg hadde forventet. Men det gir meg rom til å puste litt og komme meg etter ukens adrenalinrush og, fra min side, om enn ikke med vilje, overdrevne følelser.
tirsdag er Flokis siste dag med meg. Etter forrige ukes eventyr med anfallet hans, Jeg har innsett at jeg egentlig ikke takler å hjelpe moren hans med ham. Det er for mange overraskelser, og selv om jeg i det hele tatt er godt behandlet og godt medisinert i min bipolare lidelse, Jeg har veldig lav stresstoleranse. Det føles trist at det skal være slik, men for min egen skyld – og også for Molly og Boyos skyld, Jeg må sette meg selv først.
Egons mester med familie kom innom i dag med en ny pose tørrfôr til ham, fordi den gamle er tom. Vi snakket litt om Egon og hans fysiske helse, som dessverre ikke er helt topp. Han er gammel, han er sliten og halt, han tar smertestillende piller – og jeg bor tre flyreiser opp. Det er ikke det ultimate for ham å være her, selv om det fortsatt går relativt bra.
Det er derfor vi har bestemt at dette er siste gang Egon er med meg. Det føles også veldig kjedelig, men Egon blir verken yngre eller bedre, så jeg tror det er best for ham å ikke komme hit mer.
Så snakket vi også litt om Egon kontra Molly, og et par timer etter at master pluss familie dro ringte han og fortalte at de nok henter Egon noen dager før det skulle.
Og faktum er at det føles ganske fint. På mange forskjellige måter. Dels skal jeg få tid til å koble av enda mer, Jeg skal rekke å hvile meg litt før jeg drar og henter Boyo, og det blir fred og ro for Molly.
På onsdag kommer Mysak slo, men Mysak og Molly har kjent hverandre hele livet. De er omtrent like gamle, og Mysak har vært her litt innimellom siden han var valp og Molly ungkatt. Mysak bor også sammen med en haug med katter selv, så han vet hvordan han skal oppføre seg rundt dem.
Så i det store bildet alt i alt tror jeg det blir relativt bra uansett, til slutt. I noen dager denne uken har jeg vært litt bekymret for at jeg skulle være helt utslitt når Boyo kommer hjem, men dette gir meg mer plass enn jeg først trodde, å ta igjen og fylle drivstoff før det er på tide å ta Boyo hjem.
Da tenker jeg (og jeg vet at jeg tusler nå) at det er superkjedelig når det gjelder Egon spesielt. Floki er også trist, men han er fortsatt ung og (relativt) frisk bortsett fra anfallet. Egoet er gammelt, og det er ingen som kan si hvor lenge han vil vare.
Det er jeg imidlertid glad for min egen skyld at det blir slik. Jeg er ekstremt takknemlig for å ha fått være med Egon og Floki. Jeg lærer noe av og med hver hund, og slike leksjoner er aldri bortkastet. Men jeg er glad jeg får denne plassen for fred og ro. Jeg vil trenge det.
For neste uke, med start onsdagen den 12 februar, starter min, Molly og Boys eget eventyr – livet vårt sammen. Det blir superspennende, og nå begynner det faktisk å nærme seg med stormskritt. Tiden vil fly avgårde, og så er det på tide.