For nøyaktig, i det omtrentlige minuttet, Jeg låste opp inngangsdøren og tok Boyo med inn i leiligheten for første gang. Molly kom for å møte oss, og de luktet hverandre for første gang. Mye har skjedd siden den gang – det er helt utrolig hvor fort det går.
Etter en uke det føles som om vi begynner å lande i situasjonen, alle sammen. Både meg, Molly og Boyo – og Lilo, på hjørnet. Molly disserte både meg og Boyo i omtrent halvannet dag før hun tok til fornuften og begynte å henge med oss på kjøkkenet (Jeg har stengt av med kompostrister for å begrense tisseulykker). Boyo har kommet seg gjennom sine første dager hvor han var veldig rolig og engstelig, og begynner nå å vise hvem han er – så mye som mulig, med tanke på at han er ni uker gammel.
I dag er den første dagen vi så langt (Klokken er omtrent kvart på ti mens jeg skriver dette) hadde ingen ulykke på innsiden. Selv om det er klart; Jeg løper ned de jævla trappene mange ganger om dagen, og Lilo insisterer på å være med hver gang. Men jeg jobber hardt for å fremstå, så vi drar før han i det hele tatt har tid til å vise tegn til å ville slutte.
Lykkes jeg? hver gang? sy, ikke direkte. Senest i går var vi ute, han bæsj, og da vi kom inn tisset han. Så neih, det er det virkelig ikke “perfekt”. Men det spiller ingen rolle – han er ni uker gammel, så det er ok å ikke være romrens. Men det betyr ikke at jeg ikke lengter, fordi jeg bor tre flyreiser opp, har et dårlig kne og en valp som blir tyngre for hver matbit han spiser.
Og snakker om trappa, jeg har en liten valp på ni uker som er helt gal. Jeg bærer ham ned trappene, men siden torsdag har han tatt på seg oppgaven med å begynne å gå oppover selv. Han er ikke smart. Torsdag begynte han å gå opp første halvdel av trappen alene. Mandag ville han fortsette å gå helt opp til andre etasje. I dag da jeg måtte løfte og bære ham fra andre til tredje etasje, det viste han veldig tydelig å se av, matt, fordi jeg må gå selv!
Det er en stor, slapp jævla #facepalm på dette.
Min spontane tenkte om det i alle fall er det så lenge han vil gå selv, er det ok. Jeg ser at han ikke tåler det, kan jeg bære ham. Han får imidlertid ikke gå ned trappene alene. Han har vist en viss interesse for nedadgående retning, men jeg tror ikke han skjønner hvordan han skal gjøre det – enn. Og min private, sannsynligvis uvitende tanke, er at han har det bedre å gå oppover på egenhånd, enn ned.
Noe annet det har skjedd er at han har vokst mye siden vi kom hjem. Jeg har verken målt eller veid han, men det er en merkbar forskjell på å løfte ham nå, mot for en uke siden. Da var han mer eller mindre en fjær, nå er han betydelig, betydelig tyngre. Det er greit å bære ham ned trappene, men oppoverbakke er det hardt arbeid. I går dro vi på eventyr; Jeg er med i en forening som hjelper tilknyttede matbutikker med å ta hånd om matsvinn, så jeg tok med meg Boyo til en slik anledning. Det er ikke langt dit, men for langt til at han kan gå selv. Så jeg bar ham det meste av veien i slengen – og la meg slå fast at denne babypakningen var blant de beste jeg kunne ha kommet på. Det er fortsatt tungt, men det går mye bedre.
En annen interessant innsikt er hvordan ulike betydninger ulike mennesker legger i ulike ord. Boyos oppdretter sa at han er veldig sosial, og sammenlignet med mange andre valper er det absolutt sant. For meg som bodde sammen med Ella, som mer eller mindre angrep hver kjegle som så hennes vei og var innenfor rekkevidde, av ren kjærlighet og lykke, Boyo er ganske tilbaketrukket. Ikke nødvendigvis reservert, men liker å ha litt avstand mellom seg selv og den som vil hilse, mens han vurderer og bestemmer seg for om han virkelig vil.
Dette kan være litt kjipt når du kommer over folk som synes han er supersøt og mer eller mindre kaster seg over ham for å klappe og kose. Jeg har sett på ham denne uken for å se hvordan han reagerer, og jeg tror jeg bør gjøre det slik at jeg hindrer folk i å gjøre det, fordi jeg føler han ikke liker det.
Videre har han nå etter noen dager, fått mer energi og lyst til å være fysisk aktiv. Han og Lilo leker så det er deilig her hjemme på kjøkkenet. Vi er fanget i det trange kjøkkenet mitt, så lekerommet er svært begrenset så langt – men det blir bedre etter at Boyo er blitt romren.
Boyos oppdretter fortalte at han har vekt, og det er faktisk sant. Lilo tenkte på å spise noen baller fra maten som var igjen i bollen, men så kom han opp og helt sonisk dyttet henne vekk – og hun gikk til side. Du kan se når han går at han vil ha akkurat passe vekt når han blir større og eldre.
Det er det virkelig så utrolig interessant å være med helt fra starten. Eller ja, nesten, i alle tilfeller. Fra begynnelsen, regnet fra fylte åtte uker. Tamejf ting skjer hver dag. Siste dagen sto moren til Lilo og jeg og gapte over bena til Boyo som bare ble merkbart tykkere siden i går. Helt utrolig. Han har også ganske lange ben, så det er mitt store håp at han blir både høy og røff. Men det gjenstår å se.
For å gjøre det litt kort prøv å oppsummere den første uken med Boyo; han utvikler seg. Punkt. Ting skjer hele tiden. Han vokser og blir både større og tyngre. Han lærer ting. Han spiller og bryter med Lilo, som lærer ham å sosialisere og lese hundespråk. Når Mozart garantert kommer seg etter den dårlige magen, vil de få fortsette å spille og lære av hverandre. Han lærer å møte omverdenen. En dag i fremtiden skal vi ned til byen – kjøre bussen igjen, se mange mennesker, vi vil til og med gå inn i en butikk (Teboden, du kan ta med hund inn) og kjøp meg te.
På den store siden det hele kan jeg si (med en viss fare for gjentakelse) at jeg ikke kunne vært mer fornøyd med situasjonen enn jeg er. En gammel kollega (kokk, faktisk!) til meg skrev til meg over Messenger at det merkes i innleggene mine på Facebook at jeg har det bra og at Boyo er den manglende brikken i puslespillet. Hun kunne ikke hatt mer rett.