Ja, så jeg var tilbake til dette med å sammenligne hunder. Men en bekjent som kjenner hunder sa at det handler mer om å sammenligne styrken til ulike egenskaper, enn å sammenligne hunder – og kanskje han har rett. Uansett hvilken, da er det tid for ytterligere sammenligninger mellom Ella og Boyo. 🙂
Boyo og Lilo leter etter godbiter i utkanten av skogen der jeg bor.
Ella har alltid gjort det vært en dum hund. Selv som valp var hun totalt fryktløs. Som unghund og senere som voksen har hun klatret på enorme steiner og deretter kastet seg ned uten å tenke på hva som skjer når hun lander. Hun har klatret videre (relativt) høye stiger opp til riveplatåer, og hoppet ned. Hun var ikke så smart, hunden min.
Det var Ella også ekstremt underholdt av å lete etter godteri. Det var det beste jeg kunne tilby i stedet for å søke etter narkotika eller savnede mennesker, og hun elsket å lete. Vi gjorde dette i forskjellige miljøer, og faktisk også på lekeplasser. Lekeplasser er flotte ikke bare for barn, men også for hunder. I hvert fall for Ella. Hun elsket absolutt å klatre rundt i klatrestativ og lete etter godbiter. For ikke å snakke om å kjøre skli. Selvfølgelig hoppet hun ned fra store høyder derfra også. Det har alltid vært et #facepalm-varsel på henne for den saks skyld.
Boyo er noe helt annerledes. Nå har vi hengt døgnet rundt i ca en og en halv uke, og jeg tror jeg begynner å få et relativt godt bilde av hvem og hva han er. Nå har vi av åpenbare grunner ikke rukket å aktivisere oss like mye som meg og Ella, men det jeg har lagt merke til så langt er…
Boyo er med sammenligning med Ella, en ganske forsiktig hund. Han liker å holde avstand til folk han ikke kjenner, og tar det rolig med hilsenen til han får en slags oversikt over hva slags person det er som henvendte seg. Han har heller ikke samme drivkraft og behov for å komme seg videre – og jeg mener både fysisk og mentalt. Der Ella suste gjennom livet minst tusen kilometer i sekundet, Boyo presser seg frem i kanskje femten kilometer i timen.
Det er han imidlertid interessert og underholdt ved å bruke hodet. Vi har ved et par anledninger, senest i dag faktisk, kastet ut godteri i et skogsmiljø slik at både han og Lilo (som også synes det er veldig morsomt) måtte lete og fikk masse skryt da de fant godsakene. Men i motsetning til Ella, så han har ikke så mye kampvilje når det kommer til for eksempel å klatre på en stein. Ella kjempet for å vinne. Boyo kjemper, men bare litt. 😀
Jeg vil gjerne påpek at denne sammenligningen jeg gjør er mellom to enkeltpersoner. Hun, tatt opp av Forsvaret, hadde en medfødt driv og arbeidsmoral som jeg synes er vanskelig å slå. Jeg vet jeg tusler om det, men i ettertid skjønner jeg mer og mer at hun ikke var en vanlig hund. Boyo bekrefter det, fordi jeg antar at hans ønske om å gjøre ting er på et mer normalt nivå. Kanskje til og med et litt lavere nivå, fordi han ikke kommer fra en oppdretter som investerer i brukslinjer.
Det er mulig at det blir mer driv i Boyo når han blir eldre. Men på en eller annen måte har jeg vanskelig for å tro det, gitt at Ella var slik hun var helt fra starten. Men på den andre siden; Jeg er ingen ekspert og kanskje Boyo vil ende opp med å bli verdens mest aktivitetssultne hund og jeg vil bruke all vår tid sammen på å finne forskjellige måter å aktivere ham på. 😀
Jeg kan kan ikke annet enn å synes det er ganske deilig at to hunder av samme rase kan være så diametralt forskjellige. Det er kanskje ikke så rart, men det er fortsatt ekstremt interessant. Spesielt for meg, som ikke har møtt så mange normale hunder i løpet av Ellas levetid.