Det er like greit jeg innrømmer det med en gang. Jeg har utrolig vanskelig for å gi slipp på Ella. Hun er i mine tanker konstant. Jeg måler styrke og intensitet i kvaliteter mellom henne og Boyo, og hun vinner alltid. Dette er noe jeg har vært klar over helt siden jeg hentet Boyo for nesten syv uker siden.
jeg har vært ekstremt bortskjemt med alt som Ella har vært, selv de råeste og mest stressende sidene. Jeg synes det er vanskelig å forestille seg at jeg noen gang vil ha en militæroppdrettet hund igjen, men jeg kommer aldri til å ha en hund som Ella heller. Sammenlignet med henne er hver eneste hund mer eller mindre halvdød.
Dette er ikke det noe jeg er stolt av. Det er ikke veldig smigrende å tenke ned den nye hunden din sammenlignet med den gamle, men for meg vil min Ella alltid være så utrolig spesiell. Hun var min første hund, og også veldig spesiell – ikke bare for meg, men som en hund. Det er veldig vanskelig å ikke sammenligne andre hunder med henne, og som alle tepper og tepper burde, er jeg selvfølgelig partisk. Ella er den kuleste hunden jeg noen gang kommer til å leve med.
På grunn av dette samt det faktum at de fleste kjæledyr har svært korte liv sammenlignet med oss mennesker, har jeg hatt en motstand mot å binde meg ordentlig med Boyo. Dels fordi han er så utrolig annerledes enn Ella, men også fordi jeg egentlig ikke turte. I fjor mistet jeg både Ella og Zoe, og det både tar og tærer på meg.
Ella var det aldri spesielt glad i andre hunder. Det var noen få hun jobbet godt med. Jeg tror ikke Ella og Lilo ville samarbeidet. Ikke Ella og Egon heller, for den delen. Ella og Mysak har alltid jobbet. Likeså Ella og Boris, en kjempeschnauzer hann en av mine beste venner hadde, men som har vært borte i flere år. Ella og Keisa (Mozarts families forrige hund) fungerte godt koblet utendørs.
Imidlertid tror jeg det Jeg tror faktisk Ella og Boyo ville ha fungert veldig bra sammen. Der Ella var tøff, tøff og skarp, er Boyo myk – men faktisk med vekt, i hvert fall i noen situasjoner. Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg tror de ville ha fungert, men jeg tror faktisk det.
Vendepunktet i det her med å la Boyo ta sin plass i mitt hjerte… der, det er i gang. Han vokser liksom inn i meg – Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det på en annen måte. Han er ikke Ella, og vil aldri bli det. Det skjærer meg i hjertet og jeg vil virkelig ikke det fordi det betyr at jeg må forlate Ella, men på en eller annen måte begynner jeg å akseptere at Boyo er her og nå, og det må jeg også være.
Det er neppe Jeg kan tenke på det uten å bryte sammen. Hvordan kan jeg forlate Ella?? Det er ti måneder siden hun forlot meg i dag, og jeg savner henne fortsatt, så jeg knekker. Det er mye i henne jeg ikke får med meg i Boyo. Han har for eksempel ikke den samme motstanden i seg som hun, og det er noe jeg savner.
Ikke misforstå meg, Brygge. Det at Boyo er så forskjellig fra Ella betyr ikke at han er dårlig på noen måte. Tvert imot. Han er den søteste valpen i verden, og han vil utvikle seg til å bli både stor, nydelig og flott. Jeg vil elske ham like mye som jeg elsket og elske Ella, Sotis, Saga, Zoe og Molly.
Jeg har bare vanskelig å justere hjertet mitt akkurat nå.
…
Ellers er stort sett det, dette med koronaviruset akkurat nå. Det gjør at jeg ikke har noe særlig lyst til å ta med meg hundene og trene dem på forskjellige steder, fordi det betyr at jeg må ta bussen. Men det ville være nødvendig, for jeg skulle gjerne sett at Boyo ble en så velfungerende hund som mulig, i så mange miljøer som mulig.
Å vel. Det er som det er. Jeg har hatt den av og på i et par dager, så jeg har ikke noe stort ønske om å utsette verken meg selv eller andre for noen unødvendig risiko.