Jeg vet jeg tumler, men det er mange områder der jeg tror denne positive forsterkningen kommer til kort. Jeg er helt enig i at positiv forsterkning er et flott verktøy å bruke – hvis og når du ønsker å trene hunden din, når du vil at den skal lære en atferd som er unaturlig for hunden. Men det er områder hvor jeg mener positiv forsterkning er helt unødvendig, og jeg skal prøve å avklare hvor, når, hvordan og hvorfor.
Det er stor forskjell på å ha en godt trent hund og ha en fungerende hund. En godt trent hund kan være fantastisk i trening- og konkurranseplanen, men vet ikke hvordan man skal oppføre seg i sosiale sammenhenger. En brukshund kan kanskje ikke sette kommandoer, men forstår hvordan man oppfører seg i møblerte rom, sammen med mennesker og dyr, og følger sitt menneske uten å stille spørsmål ved hvorfor.
For meg å komme brukshunden skal alltid være viktigere enn den veltrente hunden. Og nå kommer vi til noe som i hvert fall jeg synes er ekstremt interessant, for ikke å nevne viktig.
Ikke alle har forutsetninger for å naturlig bli leder. Med det mener jeg (fortsatt!) ikke denne dominansgreien og hele balletten som så mange misliker, men heller muligheten til å kreve sin egen plass, å eie plass, å finne sted, å være direkte og tydelig i din kommunikasjon med hunden for å unngå forvirring, å mene det du sier og si det du mener, og så videre. Det er en forskjell på uttrykket dominans i den forstand at mange trekker seg tilbake, og hva jeg mener med lederskap.
I min verden det er ikke nok å være den som bestemmer når maten skal serveres, når det er på tide å gå en tur og så videre, å kalle meg selv en leder. I min verden kreves det at jeg kun gjennom mitt nærvær, min måte å oppføre seg på, gjøre meg forstått, får hunden min til å følge meg. Det har ingenting med verken sinne eller vold å gjøre, men utelukkende gjennom bevissthet om meg selv og hvordan hunden min reagerer på hvem jeg er og hva jeg gjør.
Å gjøre forstått, må du være direkte og tydelig i din kommunikasjon med hunden, og du må kommunisere på en måte som hunden forstår. Du må også mene det du sier, og si hva du mener. På samme måte som det finnes mennesker som er dårligere til å kommunisere med hverandre, det er mennesker som naturlig ikke klarer å være direkte og tydelige med hundene sine. Evnen til å være det er noe disse menneskene trenger å øve på – og det er ikke noe galt med det.
Hva jeg snakker om Det jeg er så varm for er det som kommer før hundetrening. Min egen evne til å få hunden min til å ta meg på alvor. Og for å være for tydelig i absurdum – det handler fortsatt ikke om å være sint eller voldelig. Det handler om å ha selvinnsikt, selvkontroll, balanse og stabilitet, for å kunne være et anker for hunden din. Hvis du ikke klarer dette, vil det være vanskeligere å få hunden til å høre og forstå hva du ber om av den, uavhengig av hvilken type trening du driver med.
Jeg er overbevist at det finnes mennesker som takler positiv forsterkning, som mener at du kan/må/bør trene hver eneste atferd du ønsker, eller for den saks skyld, endre. Personlig synes jeg det er helt vanvittig. For meg handler det mer om å bruke kroppsspråk og evnen til å kreve og eie rom, kommuniser til hunden min hva det er jeg vil ha.
Som et eksempel; i dag da jeg overleverte Lilo til moren hennes, skjønte Boyo at han ville grave i et hull han hadde startet i en plen. I stedet for å kaste godteri på ham, Jeg krevde plassen over det påbegynte hullet (slik som jeg; Jeg satte min fot der) og uten å tenke videre over saken, beveget Boyo seg uten spørsmål – han bare forsto hva jeg ville. Spørsmålet mitt er; hva som er mest effektivt?
Med tanke på som festet det hele med positiv forsterkning har her i Sverige, tror jeg ikke det er veldig mange som i det hele tatt vil vurdere fordelen og gleden av å endre holdning til forholdet til og til hunder.. Personlig kan jeg synes at du går glipp av utrolig mye, når du bruker så mye tid og energi på trening i stedet for å kommunisere.
Og apropos det; igjen for ytterligere å klargjøre absurditeten… Det jeg snakker om handler mer om det administrere hunder enn å tog Hunder. Det er en enorm forskjell mellom disse to konseptene.
Å håndtere en hund handler om hvordan man beveger seg rundt hunden, hvordan nærme seg en hund, hvordan snakke med/til det, hvordan hente hunden, hvordan projisere deg selv, hvor bevisst man er på sin egen styrke og sine egne svakheter, og så videre.
Å trene en hund handler om å lære den ting som stort sett er unaturlig for den på en eller annen måte (enten selve handlingen, eller konteksten handlingen utføres i).
…
Det er pga av dette synes jeg det er så utrolig interessant å se hvordan hunder kommuniserer med hverandre. De bruker ikke tid på å trene hverandre i sosialt samspill. De bruker kroppsspråk for å uttrykke hva som er ok, og hva er ikke greit. Hvis vi mennesker kunne tatt etter hundene i større grad når vi tilbringer tid med dem, er jeg overbevist om at vi ville hatt færre problemer med dem.
Menn; det er bare meg… Vi er alle forskjellige, vi ser annerledes på forholdet til hunder, og det må være greit, Jeg trenger og vil ha en hund som ikke viker unna.