I dag (faktisk i morgen, fordi jeg skriver dette på lørdag) er det på daten to måneder siden jeg dro til Skåne og tok med Boyo hjem. Herregud, to måneder. Det er helt sprøtt. Det føles som om han alltid har vært her. Selv om jeg fortsatt har vanskelig for å gi slipp på Ella, så Boyo er like naturlig i livet mitt som hun var. Han vilje som å være her.
Fotografert for noen dager siden på tur i sporet.
Hvem som helst som har barn – eller valp, for den delen, vet at tiden ser ut til å gå uten at du merker det. Dag til dag er liksom ganske uinteressant. Og, det er når de vokser fra øyeblikk til øyeblikk at du kan legge merke til det, men ellers bare flyr tiden.
To måneder.
Og til min stor glede, mange år fremover sammen med Boyo.
jeg skrev et innlegg for noen dager siden om at jeg har vanskelig for å gi slipp på Ella, som lett snur til Boyos ulempe. Så det er – men det betyr ikke at Boyo er en dårlig hund. Herregud – snarere tvert imot. Ella var så sinnsykt mye hund. Hun var også en utrolig flink hund, men hennes energi, intensitet, driv og skarphet tok liksom overhånd, så godheten havnet litt i mørket.
Boyo, å andra side, han er så god at det er så synd for ham. Han er så god at jeg nesten slår ham. Han er så koselig at jeg blir gal. ♥
…
Det har skjedd ganske mye på to måneder. Det mest åpenbare er at han har Plante noe helt utrolig. Han kunne gå under lilos mage når han kom hjem – om noen uker vil han kunne stå med Lilo under sin egen mage (han prøver nå, men det skjer stort sett at han henger over ryggen hennes og ser hysterisk morsom ut).
Hvis du kommer husk at jeg skrev om mine første inntrykk omtrent en uke etter at jeg hentet Boyo. Der skrev jeg at han er ganske reservert – men det har endret seg mye. Han er fortsatt mer reservert enn Ella, men det sier ikke så mye med tanke på hvor overdrevent sosial hun var. Men hvis vi møter noen vi kjenner, da blir han veldig glad og vil skynde seg frem i båndet for å komme seg frem. Det må vi øve på, fordi det er ekstremt irriterende.
Det har vi også hadde den svingen med drit mage og mye renneskit, kombinert med bekymringen for at det kan være giardia-parasitten (som det heldigvis ikke var). Han har spist svindyr veterinærmat, og er nå tilbake på egen hånd. Det har fungert bra så langt, så krysser fingrene for at det fortsetter slik.
Apropos matte, mage og vekst; Jeg gikk og veide ham sist torsdag. Sist jeg veide han hadde han nesten gått opp i vekt 4,5 kilo på et par uker. Denne gangen har det heldigvis gått tregere; han hadde gått opp 1,25 kilo og veide dermed ganske nøyaktig 15 vekt – på torsdag.
Valpluddet har utgitt nesten i sin helhet nå. Det er noen flekker igjen – spesielt rundt halsen, litegrand på ett bakbein og hale. Ellers har han gått fra å ha helt matt valpepels, å være skinnende og lekker i sin nye kåpe. Jeg er så glad som mulig, selv om jeg egentlig hadde likt det om han fikk lengre pels enn han har. Han har omtrent samme lengde og kvalitet på pelsen som Ella hadde.
Du hadde kunne ha trodd han ville være mer bitende enn han er, men han biter eller tygger ikke så mye i det hele tatt. Eller, jo, det er klart han gjør det. Men nesten ikke på meg eller sånt, men han tygger mest på lekene sine og Lilo. Hun har nå begynt å få små bitemerker over hele hodet, på leppene, rundt halsen – der, overalt hvor han går. Heldigvis er både henne selv og moren ok med det. 😀
På den store siden alt i alt er Boyo en veldig letthåndterlig valp. Han går fint i bånd, har små ideer om biler, katter og fugler utendørs, han hører vanligvis på meg hvis han ikke er veldig sliten og ufokusert, han elsker å bli koset med når vi legger oss… Og, men han er en helt fantastisk liten fyr. ♥
Klokken ringer går bedre og bedre. Han kjemper ikke så mye tilbake lenger, men er ikke overlykkelig. Gud vet hva som skjer med klørne hans, Brygge, fordi jeg kuttet fruktkjøttet av minst en klo på nesten hver pote. Jeg har kuttet Ella i fruktkjøttet også, men ikke så mange, og ikke så ofte. Uansett hvor lyssky.
…
Å finne en slags konklusjon i det hele, jeg kan si at jeg er så utrolig glad for å bo sammen med en hund igjen. Månedene etter Ella, innan boyo – det er ikke det samme, lever uten hund.
Nå har jeg Boyo, og også Lilo på deltid. Jeg føler meg utrolig privilegert.