Jeg er ganske overbevist om at jeg har skrevet om dette før, men forskjellen er så stor at jeg synes det er verdt å skrive om. Nemlig at det er forskjell mellom hund og hund, og jeg har som vanlig tenkt å ta utgangspunkt i min egen erfaring og fremfor alt bruke Ella som eksempel. Nå som jeg har hengt med en haug med andre, vanlige hunder, Jeg skjønner enda mer at Ella ikke var sånn.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg prøvde å forklare andre mennesker at Ella ikke var en vanlig hund. Jeg har venner som etter å ha kjent både meg og Ella i mange år, forstår fortsatt ikke helt hva som er i en hund avlet av forsvaret.
For de som etter å ha fulgt bloggen en stund husker du sikkert at jeg pleier å si at Ella levde livet sitt i tusenvis av kilometer i sekundet. Hun hadde ekstremt høye energinivåer, og det var lett å oppfatte henne som en hund med både ADHD og Asperger. Hun var også ekstremt intens og helt overbevist om at verden tilhørte henne. Fremfor alt elsket hun mennesker og antok at alle elsket henne minst like mye. Hun var også en ganske skarp hund, og fungerte ikke så bra med veldig mange hunder.
Det hadde hun sikkert hadde vært roligere om hun hadde fått utløp for sitt behov for å jobbe, men nå ble det ikke sånn. Jeg gjorde mitt beste for å tenne henne, men det jeg har gjort med henne har aldri møtt hennes behov. Nå har jeg vært heldig, fordi hun har jobbet uansett (selv om det sikkert finnes de som tenker annerledes) og har gjort det bra som selskapshund og barometer for meg.
Men fornærme meg ikke ved å si at du også har hatt en høyenergihund og sikkert også vet hvordan den er. Jeg har møtt hunder etter Ella som hadde høy energi, vært intens og ønsket mye – men ingen av dem har engang vært i nærheten av hennes nivå. Og jeg sier ikke det fordi jeg er partisk, men fordi det er slik.
Det er det nemlig forskjell på en hund som har et visst stressnivå og på grunn av det oppfattes som høy energi, og en hund som er en virvelvind av naturen. Det er forskjell på en hund som er lett å lære og kan gjøre alt for en godteri, og en hund drevet frem av en så sterk vilje til å gjøre, at hele dens psyke og mentalitet vibrerer med den.
Det smarte med hele greia er at du må føle hunden. Og med det mener jeg ikke at du vet hva den liker, ikke som, hvordan det fungerer og så videre. Det er ikke det jeg snakker om nå. Det jeg mener er at du må føle hundens energifelt. Og tro meg når jeg sier det; Jeg har så langt ikke møtt en hund som har følte på samme måte som Ella. Men kanskje det er det, at mange mennesker enten ikke vet hvordan de skal føle energifelt, eller så ødelegger de det.
En hund oppdrettet av de væpnede styrkene er en elitehund. De er avlet for et enkelt formål; å jobbe. Hvis du ser ulike filmklipp med militærhunder, politihunder, vaktmann med hund og lignende, da ser du at de nesten alltid er foran personen (som liker å stå/gå litt bakover for å gjøre motstand) fordi det er der de gjør jobben sin. En slik hund blir ikke sliten på samme måte som en vanlig hund. Bortsett fra Ellas siste seks måneder da hun sov mye (og sov faktisk dypt i stedet for med minst ett øye åpent), Jeg tror hun ble helt slått ut kanskje et par ganger i løpet av livet.
jeg har møtt et menneske som også hadde en FM-hund en stund. En verge, og da jeg fortalte ham hvor tøft det var å gå med Ella når hun var i bånd, visste han nøyaktig hva jeg mente. Jeg har venner som tror at man kan lære alle hunder å gå pent i bånd, og jeg tror det er sant. Så lenge det er en vanlig hund.
Men det var Ella ikke en vanlig hund. I det hele tatt synes jeg jeg klarte meg ganske bra med henne. Spesielt med tanke på at hun var min første hund. Men det er et par ting der jeg aldri klarte å få det til. For eksempel dette med å henge i bånd. Ikke alltid, men veldig ofte. Behovet hennes for å gå videre og oppdage hva som var bak det neste gresstrået og den neste stokken var større enn hennes vilje til å gjøre det jeg ba henne om.. En annen ting var hennes overdrivelse, dritfryd når det ringte på døren eller vi møtte folk utenfor som vi kjente – eller som tilfeldigvis så henne i øynene.
Jeg vet ikke om jeg noen gang skal få folk til å forstå forskjellen på en vanlig hund og en FM-hund. Det er kanskje vanskelig å forstå om man ikke har hatt FM-hund selv. Den eneste likheten de har er at de er hunder, uavhengig av hvordan de er oppdrettet. Men der slutter likhetene. Psyken og mentaliteten til en FM-hund er noe helt annet enn en vanlig hund.
Jeg er mett klar over at jeg snakker om Ella som om hun var en slags überdog. Og hun var i seg selv. Men det betyr ikke at hun var lett å leve med. Tvert imot. Hun var ekstremt stressende å leve med, og jeg tror aldri jeg vil anbefale en privatperson å enten bli fôrvert eller adoptere en voksen FM-hund. Det er for mye som kan gå galt, hvis du er uheldig eller uvitende. Det tar for mye blod, svette og tårer for å lære på den harde måten.