Forrige lørdag var han fire måneder gammel, min lillprins. Guldklimpen. Ikke fordi jeg synes han kler seg spesielt godt i gull (pluss at jeg ikke er spesielt glad i metallgullet), men han er gullklumpen min uansett, lillherrn. Kjært barn har mange navn, det er en som er sikker. 😀
Boyo på 4 måneders bursdag – også sammen med dalmatineren Sigge.
Fire måneder gammel. Han flyttet til meg da han var to måneder gammel. Det betyr at han har bodd med meg og Molly i halve livet på dette tidspunktet. Vi er sannsynligvis den eneste familien han kjenner – vice, far og søsken er nok ganske glemt, tall.
Og, og så Lilo, selvfølgelig. Jeg har kommet til at Boyo har en hund – Lilo, og Lilo, hun har også en hund – Boyo. Meg og Lilos mor, vi er ikke annet enn ansatte i forholdet deres. De er ganske nær hverandre, faktisk, og er utrolig søte å se sammen.
Fikset ennå penere, det er nok tamejfan Molly og Boyo. Boyo, han vil gjerne jage henne og liksom våte ryggen hennes med spytt og sikkert litt napp. Personlig er jeg ikke helt fornøyd, og jeg tror ikke Molly er overlykkelig, heller ikke hun. Hun er dessverre dum og sier ingenting, til tross for at klørne hennes er skarpere enn Boyos. Menn – de har sine øyeblikk når matematikkhjertet smelter og flyter ned på gulvet i en sølepytt. Når Boyo ligger på sengen sin her på kjøkkenet og er ganske sliten, og Molly går bort til ham og begynner å reise seg. Når Boyo ser nyvåken og litt groggy ut, og vasker Mollys ører.
De øyeblikkene, jeg forteller deg… ♥
Så de liker faktisk hverandre, litt på lur. Molly later ikke alltid som om det, men faktisk tror jeg bestemt at hun synes Boyo er litt koselig. Det gjør meg så utrolig glad, faktisk.
Det har den faktisk mye skjedde med Boyo, som jeg har glemt å fortelle deg om. Fra begynnelsen opplevde jeg ham som ganske reservert og forsiktig. Ikke så mye lenger. Ikke at han er blitt dumdristig, men han har blitt mye mer komfortabel med seg selv, han har blitt mer sosial – og faktisk mer modig. Jeg er bortskjemt med Ella som gjorde alt jeg ba henne om, uansett hvor ung/gammel hun var. Boyo er mer forsiktig, tregere i sin måte å gripe og utføre. Han kan være litt feig noen ganger – ikke nødvendigvis på en dårlig måte, men nok til at jeg tror det er verdt det å bygge opp selvtilliten hans.
Han har fått gå på et rekkverk, hoppe opp og ned fra steiner, vært i nærheten av skumle ting… Og klippe klørne, selvfølgelig – som forøvrig går mye, mye bedre nå. Han er så supertalentfull.
Dette med renslighet av rommet går også som en dans. På kanskje en måned eller så har vi hatt to-tre ulykker, ved to anledninger. Jeg forventer flere ulykker, men så lite på så lang tid er – veldig godt utført. Jeg klapper både ham og meg selv på skulderen for det, faktisk. Jeg bærer ham fortsatt ned trappene, men vi får se hvor lenge jeg holder ut – han er en fan tung. 😮
Han er utrolig i motsetning til min Ella, men jeg begynner sakte å skjønne at det ikke gjør noe. Det er egentlig én ting å forstå noe med hodet, og ganske annet å forstå det med hjertet.
Men det vil det jammen om de ikke passer, begge to, deri. ♥