I dag har Boyo og jeg vært fra hverandre for første gang siden jeg hentet ham. Eller ja, det kommer an på om du teller de få gangene en venn sto utenfor Ica med Boyo når jeg løp inn og hentet en pakke eller noe. Men i dag var første gang jeg virkelig hadde hundepasser.
Jeg skulle reise og handle litt, og spurte Lilos mor om hun kunne tenke seg å henge med Boyo en stund i dag. Det gikk veldig bra, Lilos mor informerte meg om, så glad i hågen vi trasket avgårde for å møte dem utenfor.
Det er veldig mye ugagn når Lilo og Boyo møtes. Ikke hele tiden, men akkurat sånn når vi møtes. Når jeg går med dem har de ikke lov til å tulle, fordi hele ideen er at vi skal gå. Lilos mor har ikke blitt med begge før, og slik jeg forsto det var det ikke helt lett. Da jeg hentet Boyo, hadde hun kalt inn datteren som backup, og det hadde sikkert gått bedre da.
Menn Boyo, med andre ord. For en grismor han er. Ella var også en skikkelig moderlig hund (faktisk tusen ganger verre, i hvert fall som valp), og selv om det ikke nødvendigvis er smigrende, er ikke så rart. Jeg tilbringer tid med dyrene mine 24 timer i døgnet. De er sjelden mer enn noen få meter unna meg. De har alltid tilgang til meg.
Så det er klart at det blir vanskelig når noen andre tar styringen og jeg går min egen vei.
Lilos matt tilbød meg å hjelpe meg å lære Boyo at det er greit at noen andre holder i båndet og at mamma går bort. Fordi han var veldig grinete og hysterisk. Jeg hørte ham et godt stykke unna da jeg dro. Personlig har jeg litt vanskelig for å holde tilbake latteren, for det høres unektelig ganske latterlig ut med en schæferfløyte. Jeg er litt kjip på den måten, Det må jeg innrømme. 😀
Menn; allerede inne i morgen skal vi øve på dette igjen. Jeg vil inn til byen og se om jeg finner et par tresko, og da er det en god idé å slippe Boyo av hos Lilo og moren hennes en stund.
Må forresten Jeg takler dette med ensomhetstrening av Boyo. Jeg går hjem på dagtid, og nå i Corona-tider er det bedre å være hjemme enn å bevege seg ut i samfunnet. Så jeg har ekstremt få grunner til å gå ut uten hund. Men jeg begynner før eller siden (heller før) slik at han lærer at det er ok å være alene hjemme en stund. Det vil nok ikke være så ofte han trenger å være alene – men han må være ok med det.
Jeg gleder meg mot at Mozart forhåpentligvis snart blir friskmeldt fra giardiaen sin – for hans og familiens skyld fremfor alt, men også fordi jeg håper vi kan la guttene leke litt, men fremfor alt lære dem å sosialisere uten å leke. I tillegg håper jeg at vi skal klare å gå tur med hverandres hunder (Sammen, med andre ord). Jo flere muligheter Boyo har til å bli med noen andre, jo bedre. Jeg skulle gjerne sett at han ble litt mindre moderlig enn Ella, som rev og trakk som en gal for å komme til meg hvis jeg var mer enn en båndlengde unna henne (selv om hun også kunne rive andre veien når hun så noen vi kjente, da jeg holdt i båndet).
Selv om Boyo er litt latterlig og moderlig, Jeg må likevel si at han faktisk er en veldig fin hund. Jeg tror de som har møtt ham vil være enige. Han er litt sprø, som jeg egentlig ikke liker. Vi må forholde oss til det, fordi selv om det kan være søtt nå, så det er ikke fullt så søtt når han er ferdig voksen og mer enn dobbelt så stor og tung som han er nå.
Det burde det virkelig skal bli utrolig gøy å se hvordan han vil se ut og bli som voksen hund. Han er en utrolig god og koselig hund selv nå som jeg lurer litt på hvor i helvete det ender. Om han ender opp som fangsthund blir det tungt. 😀