De siste dagene har jeg hatt grunn til å tenke på hvilke dårlige sider jeg har, når det kommer til hvordan jeg håndterer hundene i livet mitt. Det nærmer seg nemlig etårsdagen for mitt liv uten Ella, og kombinert med en rekke andre stressfaktorer som begynner å avta, det resulterer i en litt mindre stabil Malinka.
Et større antall bilder fra lekedatoen i hvilegården med Boyo og Mozart.
Ingenting av det her er spesielt flatterende, men det er bare å innrømme – Jeg er ikke mer enn menneske. Jeg er langt fra perfekt, og jeg skal fortelle deg hvorfor.
jeg reagerer dårlig på stress, så samlet. Jeg har ekstremt lav stresstoleranse, på grunn av min bipolare lidelse. Generelt bygger jeg livet mitt rundt blant annet dette – Jeg nekter å leve forhastet, Jeg velger aktivt å leve sakte for ikke å utløse en negativ spiral på grunn av stress.
Men stress er det ikke bare den hast-hast-følelsen. Stress avhenger også av ting som skjer som har en negativ innvirkning. Jeg har hatt mye av det rundt meg lenge. I går da jeg vasket, brøt jeg helt sammen over Ella, men jeg tror faktisk det også er fordi noen ting jeg har stresset med i flere måneder, begynner endelig å falle.
Angående hvordan dette påvirker hvordan jeg håndterer hundene mine (Jeg sier det, selv om Lilo ikke er det min hundre i seg selv) da rammer det tålmodigheten min veldig hardt. Jeg har ikke verdens lengste tålmodighet sånn til daglig, og i situasjoner som dette blir det enda kortere. Jeg blir lett irritert, rettferdig og frustrert mye raskere enn vanlig. Og jeg mener det virkelig mye raskere enn vanlig.
Fast i vanlig tilfelle, jeg er ikke spesielt lett irritert, rettferdig eller frustrert, så det sier kanskje ikke så mye.
Da er jeg det, i tillegg til dette, også veldig sliten. Jeg elsker Lilo, men ikke morens arbeidstid. Min naturlige døgnrytme er ikke forenlig med disse arbeidstidene, som gjør at jeg konstant sover alt for lite. Det fungerer som regel uansett, men noen ganger – som nå, når jeg også er trist, irritert og frustrert, det blir ekstra stressende.
Det jeg kan si til min fordel er at jeg i det minste er klar over hvordan jeg fungerer, og hvorfor. Det gjør ting litt enklere. Om ikke annet kan jeg si til hundene at det ikke er deres feil at jeg er i dårlig humør.
Angående Hun – der, det er ikke mye jeg kan si. Av naturlige årsaker havner hun lenger og lenger inn i hukommelsens tåke. Det vil jeg ikke – Jeg vil helst ha henne så nær virkeligheten min, mitt her og nå, som mulig. Men det fungerer ikke slik, og jeg har vært gjennom nok tap i løpet av dagen til å vite det på alle nivåer. Men det tar ikke unna at jeg savner Ella min så mye at hjertet mitt brister.
Og kunnskapen om at hun er borte, at jeg aldri vil se henne igjen resten av livet, er forferdelig.
Hva gjelder for meg akkurat nå, er å prøve å håndtere dette på en måte som ikke påvirker hundene som faktisk er her – Boyo og Lilo, på en måte for dritt. Det er faktisk ikke deres feil, og jeg burde kunne kontrollere følelsene mine nok til å være god mot dem selv om jeg ikke er på mitt beste.