For ett år siden. For et år siden var hun fortsatt her, min Ella. Med bare timer igjen til det var på tide, men hun var her med meg. Jeg kunne fortsatt ikke forestille meg hvordan livet mitt ville vært uten henne. Jeg kan fortsatt ikke, et år senere, selv om livet mitt nå ikke inneholder den gale pannen min Ella.
Sorg inneholder så mange følelser i konflikt. Jeg savner fortsatt Ella så det knuser hjertet mitt, men hvis hun fortsatt var med meg, ville jeg ikke ha vært i stand til å ha karma, Sigge, Oppholde seg, Lilo og Floki her. Boyo jeg kunne ha fått uansett, fordi jeg er så overbevist om at de faktisk ville ha likt hverandre – men jeg tror ikke Ella hadde blitt sammen med noen av de andre.
Jeg er utrolig takknemlig for muligheten til å tilbringe tid med alle disse hundene, men det tar ikke unna at jeg fortsatt sørger over min Ella omtrent tusen ganger mer. Jeg er så utrolig takknemlig for å ha hatt henne i livet mitt, selv om hun var en vanskelig hund å leve med. Hun har lært meg det meste jeg kan om hunder, og hun har satt en standard for hvilken type hunder jeg liker og hvordan jeg forholder meg til hunder.
Hvordan kan du vær ikke annet enn takknemlig for det?
Men sorgen vedvarer med å ønske at hun skal bli. Energisk og sunn – det siste halvåret var virkelig ikke gøy. Spesielt ikke de siste månedene. Men jeg skulle ønske hun kunne vært her for å hjelpe til med å oppdra Boyo. Hun hadde vært god mot ham, og han hadde vært god mot henne.
Og samtidig – Jeg er ikke den samme personen jeg var da hun forlot meg. Et helt år har gått, Jeg har forandret meg. Zoe har også forlatt meg og Molly, og Boyo er lagt til. Flokken ser annerledes ut, energien her hjemme er annerledes. Det ville ikke vært det samme hvis Ella var her. Hvis hun av en eller annen grunn kunne få seg selv til å materialisere seg og snuble ved siden av meg og se opp på meg som bare hun kunne.
Ella med dem vakre øyne. Ella med det store gliset. Hun, den lykkeligste hunden i verden. Ella som levde livet i tusenvis av kilometer i sekundet. Ella som aldri kunne stoppes. Ella som lekte politi over kattene og sladret hver gang de gjorde noe hun mente de ikke burde. Ella som nappet i tepper uten å tygge dem (og, ok, noen ganger gjorde hun det).
Ella som ikke gjør det ble sammen med spesielt mange hunder, men likte Boris, Mysak og Keisa. Ella som fikk meg til å stille spørsmål ved hvor god mor jeg egentlig var som ikke klarte å få henne til å ikke kaste seg på inngangsdøren når noen kom på besøk. Ella som alltid sov med ett øye åpent. Ella som alltid voktet meg mot andre hunder. Ella som elsket alle mennesker og gjorde alt for å hilse på alle og enhver som tilfeldigvis kastet et øye i hennes retning.
Ella og meg. Jeg og Ella. Vi, som forgudet hverandre.
Jeg forsto det ikke hvordan skulle jeg da klart meg uten henne. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å klare det uten henne. Det er rart å leve i to virkeligheter, fordi faktum er – Jeg klarer meg. Jeg reiser meg, Jeg tilhører andre og flytter. Jeg tar meg også av den lille prinsen, Boyo, og Lilo. For ikke å snakke om min lille sessa, Molly.
Men alt det der denne kombinasjonen tar ikke unna at jeg bryter sammen og gråter som en baby. Jeg har vanskelig for å forstå at det allerede har gått et år siden min siste natt med henne. Jeg var oppe hele natten for å ha så mye bevisst tid med henne som mulig. Vi gikk vår siste tur sammen. Vi ventet sammen ute på plenen på at en av mine beste venner skulle kjøre oss til veterinæren. Så satt jeg der med henne i armene til det var over.