Det har vært litt dårlig med blogging (i det hele tatt, faktisk) de siste ukene. Det har vært varmt, Jeg har vært sliten og trist over Ella, og dessuten har Boyo blitt dårlig i magen igjen. Jeg har ryddet opp i store hauger med bæsj inni etter ham, og prøvde å få renneskit av bakken da vi var ute. Ikke alltid det letteste, kan jeg si.
Diverse bilder fra de siste ukene.
Før jeg fortsetter skriver, vil jeg påpeke at jeg tror jeg kan ha en form for PMS, som gjør meg litt ekstra bekymret og blodig. Når det er sagt; la oss gå videre.
Dette er andre runde da Boyo har vondt i magen. Han hadde en tur for en stund siden, da jeg trodde han kunne ha fått denne giardia-parasitten som vennen hans Mozart hadde. Nå var det ikke sånn, heldigvis, og ved hjelp av veterinærmat fikk jeg orden på magen hans.
Denne gangen er litt annerledes. Noen ganger sier han at han må ut – han har vekket meg flere ganger tidlig om morgenen, men det har også vært andre anledninger hvor han har vært tydelig på at han vil ut. Så er det andre ganger han ikke sier noe i det hele tatt, men jeg oppdager plutselig en eller flere store hauger i stua – eller badet (og heller der, faktisk).
Forrige uke startet Jeg introduserer tørrmaten hans for risen, torske- og gulrotpureen han hadde spist i en del dager. Det gikk ganske bra, og mot torsdag/fredag var han normal igjen. Men i går morges begynte det igjen, det med at bæsj er mer som kremgrøt enn noe annet. I dag bajset han mer vannig suppe med gulrotfarge, typ.
I dag støtet vi på Lilo og moren hennes om morgenen (etter at han vekket meg og ville ut). Lilos mor hadde ved et uhell kjøpt feil veterinærmat til Lilo (med kylling, som Lilo er så ekstremt allergisk mot), så hun ga den lille posen til oss, raus som hun er. Så langt har den ikke rukket å balansere magen, men det er mitt håp at det vil gjøre en forskjell i morgen eller senest tirsdag.
Selvsagt har jeg googlet (igjen!) på mageproblemer hos hunder – det virker veldig vanlig, Jeg må si. Men det ser ut til at så lenge hundens allmenntilstand ikke forverres, er det ingen stor fare. Men dette er andre runde på relativt kort tid, og det har også vart en stund. Derfor tenker jeg på om det er på tide å oppsøke veterinær snart.
Hva jeg gjør selv akkurat nå er å gi Boyo veldig lite tørrfôr sammen med litt mer ris, gulrotpuré (Jeg har overkokt gulrøtter og blandet dem) som jeg også blandet i gurkemeie. For de som lurer på hvorfor jeg bruker gurkemeie, det er fordi det er anti-inflammatorisk. Jeg tror det kan være en betennelse i tarmen, og i så fall er det i alle fall neppe noen skade med gurkemeien.
Men dette er ekstremt irriterende. Jeg synes det er frekt å rydde opp i bæsj innendørs, for eksempel. Jeg skulle også ønske Boyo var flinkere til å si ifra – hver gang. Da slapp jeg kanskje å rydde opp hjemme. Så synes jeg også at det er veldig frekt å ikke skjønne hva det skyldes. Jeg føler meg som en forferdelig matematikk som ikke finner årsaken og gjør de riktige tingene for å gjøre det bra.
Lilo har også Jeg har vært litt vond i magen en stund, og vi (meg og moren hennes) tror det er et virus som både hun og Boyo har fått. Hun har det bra igjen, men Boyo er ikke det. Det jeg lurer på om han er om den drite magen hans skyldes stress, og hvis jeg av en eller annen grunn er årsaken til det stresset. Kanskje er det det at jeg har urimelige forventninger til ham, og at det er dette som forårsaker det for ham.
Jeg vet ikke. I så fall føler jeg meg som en tosk. Jeg kommer til å bruke litt tid på å se på meg selv og tenke på hvordan jeg faktisk tenker om kravene jeg har til ham, og hvordan jeg går frem for å formidle dem til ham.
Fordi jeg har vanskelig å se at det skulle være noen ytre omstendigheter. Livet vårt ser helt likt ut hver dag, på grunn av covid-19. Jeg har ikke endret feeden eller implementert noen andre endringer. Ingen nye bekjentskaper har dukket opp, enten det er i form av dyr eller mennesker.
Jeg håper virkelig det, uavhengig av hva som skjer i fremtiden, at jeg slipper å gi ham et dyrt veterinærfôr resten av livet. For det er så jævla dyrt, og selv om jeg selvfølgelig gjør det hvis jeg må, det ville vært veldig greit å unngå. Jeg vil gjerne se ham få et godt fôr, men godt fôr kan koste fem hundrelapper i måneden, og ikke tusen. Det er ganske stor forskjell på dem, nemlig.
(Og for de som lurer; han spiser en god tørrfôr som jeg har blitt anbefalt fra flere kilder – Doggy Profesjonelt valpefôr for sensitive mager.)
Jeg må faktisk innrømme at nå som det har gått to uker, da begynner jeg å bli litt bekymret. Kanskje jeg er for blodig og latterlig, Det vet jeg ikke – ennå. Men vi får se hvordan det går med fôret vi fikk fra Lilos mor. Jeg må kanskje bestille hjem en ny pose med veterinærfôret jeg har kjøpt før (og ga restene til Mozart som trengte det for noen uker siden).
Men jeg håper at jeg unngår det.