Da Ella var en unghund, gikk jeg ut og urinerte henne en gang, og hun rev av båndet og løp av gårde for å hilse på en annen hund som var ute på natttisset et stykke unna. Jeg skyndte meg etter, flau som få og ba om unnskyldning for at hunden min oppførte seg så dårlig. Det var begynnelsen på et vennskap som fortsatt varer i dag, drøyt ti år senere.
Ella og den hunden var venner gjennom hele livet, selv om de ikke nødvendigvis kunne løses sammen. Ella var ganske skarp, og den andre hunden (også en tispe) var veldig dominerende, så vi hang nesten alltid ute når vi hadde hundene med oss. De var begge helt fantastiske hunder, men på forskjellige måter utrolig stressende, spesielt som unge hunder. Det var også i utgangspunktet umulig å gå turer sammen, blant annet fordi Ella ble så utrolig stresset over å ha enda en hund på tur foran seg. Faktisk var hun helt utålelig å være med, så det skjedde nesten aldri at vi gjorde det senere i hundenes liv.
Derfor, når det det var klart at både den familien og jeg skulle få hver sin hund, vi bestemte oss med en gang at hundene våre må jobbe sammen. Vi ønsker å kunne møtes uten at det blir kamp. Og vi ønsker å kunne gå turer uten at det er en konstant kamp for en eller begge av oss.
Den andre hunden, det er Leonberger-blandingen Mozart jeg skriver litt om av og til. En god stund nå har vi bestemt at det ikke automatisk blir ugagn bare fordi vi møtes. Vi ønsker å kunne møtes uten at hundene blir hysteriske og ønsker å begynne å bryte og leke samtidig. Med tanke på at de ikke er så gamle, går det nok litt sånn – men øvelse gjør mester, og det blir faktisk bedre og bedre for hver gang.
Hva derimot, går utrolig bra, er å gå sammen. Selvfølgelig vil de spille, guttene, men de gjør det fantastisk bra begge to. Faktisk så mye at jeg nesten har haka i bakken – Jeg er så utrolig forbanna. Det er ekte, veldig hyggelig å gå tur med Mozart og tanten hans.
Jeg er for lat å gå tilbake et par innlegg og se om jeg faktisk skrev om det, men jeg har laget et nesebånd til Boyo. Ella er gammel, faktisk. Nå som han begynner å bli litt tenåringsstemning, det føles som en fantastisk ting å bruke for å gjøre turene hyggelige for oss begge. Og du vet; han går som en drøm med nesebånd. Jeg kan mer eller mindre holde båndet på lillefingeren. Nå vil det ikke fortsette å være slik, for snart vil han finne ut hvordan det fungerer – men det vil fortsatt være bedre enn halskjeder (eller sele, som jeg ikke liker i det hele tatt).
Pluss jeg så etter Ellas gamle hovveske som vi bruker på våre lengre turer. Jo, men selvfølgelig har jeg fortalt deg det!? Jo, Jeg tror det. Jeg husker at jeg skrev at det ikke er noen vekt i det, bare selve hovposen – inntil videre. Men han bryr seg ikke om det i det hele tatt, men går i super stilig og ryddig.
Jeg er så utrolig glad og takknemlig for at det fungerer så bra, dette med turer med Mozart. Å gå med Ella sammen med den familiens forrige hund var virkelig et mareritt. Dette er rent fornøyelig, og det er så jævla fint!!! ♥
Da vil de selvfølgelig få spille – også. Nå har de vært gode ganske lenge når de ikke har fått spille (fordi du faktisk ikke kan spille hver gang du føler for det), at det begynner å bli på tide å slippe dem løs i hundehuset slik at de kan løpe og jage hverandre, bryte og ha, til de er helt borte.
Det er bare det fastslå – det er mange ting som er annerledes og annerledes, når det gjelder Ella og Boyo. Jeg skulle ønske jeg kunne ha dem begge.