I dag hadde Boyo og Lilo sin første store uenighet. Faktisk. De har som det aldri bråk, så på ordentlig, før. Jeg lagde mat på kjøkkenet, og de lurte rundt i hallen. Plutselig hører jeg Lilo brøle og Boyo lage mer lyd enn vanlig. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg antar at Boyo enten ville ha Lilos gulrot hun fikk av meg, eller at han kom litt for nær rumpa hennes. Han begynte å oppdage for noen måneder siden at baken hennes lukter annerledes enn hans, nemlig.
Nå var det ikke det spesielt vanskelig eller vanskelig å bryte opp dette rotet. Jeg gikk ut og informerte dem rolig og rolig at det var nok nå. Jeg tror begge ble litt overrasket over at det ble som det ble, fordi de ga etter umiddelbart. Min mistanke er at Boyo trodde han bare skulle prøve å se hvordan det føltes å bestige Lilo, fordi han sto over hunde-stilen hennes.
Heldig for ham (og meg!) at hun er kastrert, det er min spontane reaksjon.
Det er litt synd at jeg ikke så nøyaktig hva som foranlediget det hele, men jeg synes fortsatt det er bra at Lilo rødmet – uansett hva det var. Hun er altfor snill mot ham, så jeg gleder meg faktisk til hun begynner å si ifra for alvor. Han fortjener det – tro meg. Han kan være veldig slem mot henne noen ganger.
Selv om jeg ble veldig overrasket da det begynte å høres verre ut enn vanlig ute i salen, Jeg liker fortsatt at det skjer ting mellom dem. Boyo er litt over syv måneder gammel på dette tidspunktet. Han er så sakte i ferd med å bli kjønnsmoden, og også eldre mennesker generelt. Han må på plass, og Lilo måtte virkelig være litt tøffere mot ham. Det er derfor jeg setter pris på denne kampen de hadde, selv om jeg ble litt overrasket.
Ellers kan jeg sladder om at det har skjedd ved et par anledninger de siste ukene at Boyo har løftet beinet når han tisser. Matte er veldig stolt av sin lille prins som begynner å bli voksen. Han ser så ser fantastisk ut når han står med venstre bakbein halvt hevet.
Nevnte jeg det Jeg er en stolt mor? 😀
Jeg kan også fortelle at Lilo gjør fremskritt, hun også. Da hun begynte å bo hos meg i fjor høst, hadde hun ikke vært så lenge i Sverige. Hun gikk med halen godt mellom bakbena, og selv om jeg aldri har opplevd henne som usikker eller nervøs, det var mange situasjoner hun ikke hadde opplevd før hun kom hit. Det tok imidlertid ikke lang tid før halen begynte å komme frem – og nå liker hun å ha den over rygghøyde og er veldig stolt av seg selv.
Jeg kan informere at jeg også er veldig stolt av henne. Det er sprøtt å se en hund med en så elendig bakgrunn som henne, utvikle seg på den måten jeg tror hun har gjort. Er hun en perfekt hund? Ingen, virkelig ikke. Hun er en erting uten sidestykke når det kommer til Boyo – hun elsker virkelig å erte og starte ugagn, bare fordi hun kan. Dessuten er hun litt dårlig på dette med øyekontakt – men også der har hun begynt å bli betydelig bedre i det siste.
Sist, men ikke minst skal jeg sladre om de nye skoene mine. Muppene tok på seg å tygge opp hundeskoene mine sist lørdag mens jeg var i dusjen. Jeg bestilte hjem et nytt par som kom mandag kveld (fort som faen – elsker Budbee!). Jeg har vært bortskjemt de siste X antall årene med sko jeg ikke får gnagsår av, så jeg tok dem på når vi gikk den lange turen. Etter omtrent halvveis har jeg vannblemmer på begge hælene, men ingen lapper i det hele tatt hjemme. I går fikk jeg gnagsår og vanlig plaster, og tenkte litt overmodig at jeg ville gå med de nye skoene mine fordi gnagsår skal være så bra har jeg hørt.
La meg avklare at blemmen på høyre hæl nå er et rødt sår i stedet. Nå blir det ikke sko med hæl på minst et par dager. Herregud, hvor dum man kan være noen ganger. #ansiktshåndflate