Jeg har ikke møtt så mange hunder som faktisk, så på ordentlig, er dominerende. Jeg tror ikke det er vanlig for hunder, generelt, er dominerende. Og det skulle nok heller ikke være behov for. En hel flokk med dominerende hunder – det kommer til å være vondt. Jeg er overbevist om at de fleste hunder er det de noen ganger kalles happy go lucky; individer som fungerer godt i en flokk, som har det gøy og som er flinke til å tilpasse seg omgivelsene.
Konseptet med dominans er så utrolig stigmatisert i hundeverdenen at jeg blir skikkelig sliten. Selv om selv jeg unngår å bruke ordet nå for tiden, bare fordi så mange aktivt velger å ikke høre hva jeg faktisk sier. Derfor tenkte jeg å dedikere dette innlegget til å skrive litt om hva en dominerende hund er for meg, og hvordan jeg mener at jeg som hundemenneske bør utøve min egen dominans (eller; ledelse) for at forholdet til hunden min skal fungere for oss begge.
jeg tror Jeg, bortsett fra Estrels jeg møtte på Hundemessen i Stockholm i desember i fjor, bare støtet på (faktisk nettopp sett, på vent) i eneste virkelig super dominerende hund. Jeg var på en togstasjon en gang for et ukjent antall år siden, og så en enorm doberman/rottweiler (husker ikke) – en mann som helt upåvirket løftet benet og tisset på en annen reisendes koffert. Selvfølgelig kan jeg ta feil, men jeg opplevde den hunden som veldig dominerende.
For meg handler jeg dominans om en hel rekke ting. Hvis jeg tenker på dominans hos et hundeindivid, Jeg tenker på noen forskjellige ting. Jeg synes blant annet at en dominant hund har en helt utrolig en tilstedeværelse. Og jeg mener ikke bare dette fenomenet som gjør at hunder lever her og nå på en måte som vi mennesker er dårlige til. Jeg mener også at en dominerende hunds tilstedeværelse føles. En slik hund har stor integritet, som betyr at du ikke nærmer deg det uansett, men du må mer eller mindre spørre hunden selv om lov før du går frem. En dominerende hund trenger ikke slåss, uten andre hunder, respekterer den basert på utseende og kroppsspråk. En slik hund trenger ikke å bli sint eller slemme for at andre hunder skal stå i kø.
En dominerende hund trenger aldri å bevise at det er dominerende, fordi det er så helt av seg selv. Det trenger ikke å presse noen andre ned, eller oppfører seg dårlig slik at andre rundt dem oppfører seg. Bare en dominerende personlighet er.
Den slags dominans Jeg snakker om nå tror jeg gjelder i en fungerende flokk, hvor alle individer lever i balanse og stabilitet. Skulle det bli kamp eller kamp av en eller annen grunn, Jeg antar at den dominerende hunden ville gå inn og avbryte/korrigere, men jeg tviler på at korrigering/avbrudd ville bli gjort på en slem/altfor voldelig måte. Da er det slik at hunder ikke bryter en kamp ved å begynne å snakke og diskutere med de involverte, men der er det fysisk kontakt som gjelder hvis ikke den tilstedeværelsen er nok.
Noen ganger diskuteres det om hvorvidt hunder virkelig vil gå inn og “ta over” i en familie hvor det mangler enhver form for ledelse. Jeg tror ikke nødvendigvis det. Men jeg tror at i utgangspunktet hvilken som helst hund, med mindre den er veldig underdanig, tar gjerne plass hvis det har mulighet. Hvis det er noe vi mennesker kan være dårlige på, er det å kreve vårt eget rom og sette grenser for hva som er ok oppførsel, og jeg tror det er veldig enkelt for en hund (eller et barn, for den delen) å krysse disse grensene, spesielt når de ikke er klare.
jeg tror alle sammen, de aller fleste hunder trenger ikke mennesker for å være spesielt dominerende, spesielt ikke med den negative klangen så mange ser ut til å ønske å knytte til begrepet. Imidlertid trenger alle, uansett om du er menneske eller hund, klare rammer og grenser, slik at vi kan fungere i en kontekst utenfor vår egen person. Det er derfor vi mennesker har et samfunn med lover og regler.
Forskjellen mellom oss og hunder er at sistnevnte ikke har sine regler skrevet ned, og at de ikke har et rettssystem som tar seg av hunder som oppfører seg dårlig. De har heller ikke muligheten til automatisk å forstå hvordan vår verden fungerer, men det er noe vi må vise og lære dem (heve).
Jeg er en tosk å tro at det er visse hunder som er bedre egnet til det “vanlig” mennesket, og andre raser krever litt mer av sitt menneske. Mange hunder trenger ikke så tydelig lederskap, mens det er visse raser som har et utrolig stort behov for lederskap for å fungere. På hunder trenger lederskap, men lederskap kan se forskjellig ut avhengig av rase og individ (bakgrunn og historie, mentalitet og så videre). Jeg tror det beste du kan gjøre for deg selv og hundens liv er å få en rase som tilsvarer den type lederskap du selv kan tilby. Å ta på seg for mye fører bare til lidelse for både hund og mennesker.
jeg tror ikke at det er en hund, forutsatt at det ikke heter det “naturlig” dominerende, som liker det “ta over”. Selv om den ikke bevisst planlegger å ta lederrollen i en familie, så jeg tror ikke det liker å være der. Jeg har sett nok hunder, både på nært hold og på avstand, hvor menneskene manglet evnen til å føre hunden sin og hundene har det virkelig ikke bra i en slik situasjon. Derfor mener jeg at det er så utrolig viktig at personen i et forhold som dette tar på seg det ansvaret – tilpasset din egen hunds personlighet og behov. Ikke alle hunder trenger samme type lederskap. Det må du huske, uavhengig av hva slags hund du er interessert i og vant til.
…
For å komme videre å kaste litt lys over dette og å gjøre et dypdykk i hvordan mitt personlige syn på vår egen måte å utøve dominans/lederskap kan se ut, Jeg tror det må være et helt eget innlegg. Dette innlegget har tatt for seg det jeg mener ligger innenfor begrepet dominans hos hunder. For ytterligere å avklare, vil jeg gjerne legge til noen ekstra funksjoner jeg tror er inkludert;
selvsikkerhet, selvtillit, høye tanker om seg selv, sikkerhet, balansere, stabilitet, Det er gitt, tilstedeværelse, stille, klarhet, besluttsomhet, ubekymring, og mer.
Jeg håper det det ga et klarere bilde av mine syn på dominans hos hunder, og hva vi som mennesker bør ha som mål for å skape et tryggere miljø for hundene våre.