Jeg begynte å tenke på dette innlegget før jeg la meg i går. Det er faktisk altfor varmt for meg å engang bli involvert i blogging – hjernen min koker over og min evne til å tenke er mer eller mindre fraværende. Men jeg tenkte jeg skulle prøve det likevel, så får vi se hvordan det går.
jeg har viet brukte litt tid på å snakke med denne hundetreneren jeg fortalte deg om for en stund siden. En superfin kvinne som jobber med positiv forsterkning – men som også bruker rettelser, og av den grunn vil jeg personlig kalle henne en balansert trener mer enn noe annet. Vi liker begge veldig godt å snakke med hverandre om hunder, og har etter mange og lange diskusjoner slått fast at vi har de samme målene og på mange måter omtrent de samme teoriene, men at vi er forskjellige i hvordan vi oppfører oss, rent praktisk.
Den største forskjellen.. eller kanskje de største forskjellene, for slike finnes – består i hvordan vi ser på nødvendigheten av opplæring. For meg personlig er det ganske uinteressant å trene på mer enn det mest grunnleggende, for at hunden min skal fungere i samfunnet. For en person som er utdannet hundetrener, blir det nok ganske naturlig at trening av hund blir en naturlig del av livet. Og som med det meste, må det være ok. Men det må også være ok at jeg ikke har det behovet og ikke vil leve sånn heller. Det er heller ikke det forholdet jeg vil ha til hunden min.
For meg er det det er stor forskjell på hvordan du tilbringer tid med hunden din, hvordan håndtere hunden din, hvordan oppdra hunden din, og hvordan du trener hunden din. For min personlige del er det de tre første delene som er de viktigste. Hvor, som i alt annet, kan utgjøre en stor forskjell i hvordan man oppfører seg. For meg er det viktig å møte hunden min minst halvveis når det kommer til kommunikasjon. Enhver hund kan lese meg på tusendels sekund, mens jeg aktivt må lære å lese hunden min. Nå forplikter jeg meg ganske hardt til nettopp det, fordi kunsten å lese hunden sin betyr muligheten for å stoppe et unødvendig utfall, eller i det hele tatt, evnen til å kommunisere på en måte som er lett for hunden å forstå.
jeg tror at det som et menneske som har valgt å leve sammen med en hund, det er min fordømte plikt og forpliktelse å lære hvordan hunder kommuniserer og også gjøre en innsats for å kommunisere på den måten så mye som mulig. Jeg kan ikke logre med halen, men jeg kan mye mer når det gjelder kroppsspråk, lyd, mimikk og så videre. For ikke å snakke om det interessante jeg skrev mye om; å bevisst rette energien min.
Hvis du ser på hunder som sosialiserer seg med hverandre, de bruker ikke et belønningssystem for positiv forsterkning. Av henge ut. I løpet av tiden sammen korrigerer de hverandre når en av dem krysser den andres linje, når de blir for høye i energi og blir drittse, blir for tunghendt, eller hva det måtte være. Vi mennesker omgås ikke på denne måten; vi snakker og diskuterer og kan følge en rasjonell tråd. Det gjør imidlertid ikke hunder. Vi sosialiserer på helt forskjellige måter, og jeg har bevisst valgt å tilpasse meg så mye som mulig til hans måte å kommunisere på når jeg samhandler med hunden min.
I spørsmålet om hvordan sosialisere og kommunisere er også inkludert her med fysisk håndtering. For meg er det viktig å kunne styre hunden min når det kommer til negletrimning, børsting (hovedsakelig i tilfelle pels tap for oss) og så videre. Jeg vil si at jeg bruker en slags variant av positiv forsterkning, men absolutt ikke utelukkende. Hunden min har allerede lært fra begynnelsen at når du klipper klørne ligger du stille, da vil det gjøres raskt og effektivt. Jeg er aldri slem, men jeg gir ikke opp heller. Han får en belønning når vi er ferdige, og da blir det både godsaker og ros i mengde. Beslutsomhet i tider som dette er nødvendig for meg.
Betyr alt det her at jeg ikke trener hunden min i det hele tatt?
Det er klart at jeg trener med hunden min. Akkurat nå er det veldig lite fordi jeg har Lilo her og hun kan ikke stå alene, noe som gjør det vanskelig for meg å tilbringe tid med bare Boyo. Gå og, selvfølgelig trener jeg ham. Når jeg trener ham bruker jeg en blanding av positiv forsterkning, krav og små korrigeringer ved behov. Men trening for meg betyr mer en måte å aktivere Boyo på enn nødvendigheten av å lære ham ting. Så er det visse ting som er bra for ham å vite, og det er sånne ting jeg faktisk kan bruke mer tid på tog.
Som ser ut til å være dette er min måte å tilnærme hundelivet på. Det ene trenger ikke utelukke det andre, og selv om jeg ikke nødvendigvis synes positiv forsterkning bør brukes i absurdum, så jeg er virkelig enig i at det er den beste måten å gjøre det på lære en hund noe. Men det er stor forskjell på det lære en hund hva som helst og tilbringe tid med eller håndtere en hund. Og for min egen, personlig har jeg ikke noe behov for å lære hunden min mer enn nødvendig. For meg er det mye viktigere at hunden min fungerer sosialt, at hunden ikke tar seg for mange friheter uansett, og at jeg kan ta med meg hunden min til så mange steder som mulig uten problemer.
Så er det det viktig for å aktivere hunden din, spesielt hvis og når du har en brukshund. Men aktivering betyr ikke nødvendigvis supertrening av hunden din heller. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; Jeg er generelt ekstremt lite interessert i å trene på den måten. Men jeg liker å aktivere hunden min på forskjellige måter, men det er noe helt annet.
Tross alt mitt samtale med denne hundetreneren, jeg har innsett at det er veldig vanskelig å sette ord på hva som faktisk er forskjellen mellom henne og meg, i hvordan vi ser på hunder, hvordan vi nærmer oss og forholder oss til hunder. For meg handler det mye om det ordet “trening” og nødvendigheten av å gjøre det i så mange forskjellige situasjoner. Menn; bare fordi jeg ikke mener det betyr ikke at det er feil. Bare annerledes enn min måte.
Og det er helt ok for meg. 🙂