Jeg har ikke en god periode, helt for meg selv, bare nei. Jeg blir utrolig lett irritert og frustrert – og det gjelder faktisk ikke bare Boyo, tro det eller ei. Men fordi han er i sin drittse unghundperiode nå, er ikke det en god kombinasjon. Men vi har nettopp kommet inn fra en lang tur, som faktisk var (relativt) hyggelig.
Og jeg tar der jeg finner det. Nytelsen, med andre ord. Akkurat nå er min generelle tilstand angående Boyo irritasjon og frustrasjon. Det er ikke noe jeg liker i det hele tatt, fordi det er en så utrolig stressende følelse. Spesielt på sikt. Og jeg kan ikke sette ord på hvor mye jeg lengter etter at han skal komme seg ut av denne ekstremt kjipe perioden – det er på mange måter helt uutholdelig.
Og som en øyeblikk 22 står turer. Når det gjelder dette å stoppe hvert andre skritt for å informere Boyo om at vi går sammen, ikke hver for seg med sin egen agenda, Jeg mister tålmodigheten ganske fort. Jeg kan ta det en stund – men til slutt mister jeg tålmodigheten og blir forbanna. Jeg takler det ikke. Jeg vil bare kunne gå rett frem uten å måtte bli påminnet om og om igjen og om og om igjen, så fortsett og påminn tusen ganger til bare fordi Boyos hjerne har lekket ut det ene øret, landet i en sølepytt og smeltet, og klarte ikke å finne veien tilbake igjen. Noen ganger, med andre ord – Jeg orker bare ikke.
Noe som er merkelig, kan man tenke, fordi jeg ikke har noe problem med å fullføre en korreksjon ved for eksempel å stirre Boyo ut til han gjør som jeg har fortalt ham. Den andre uken ville jeg få ham ut av sengen slik at jeg kunne re opp sengen før leggetid (Jeg reder aldri sengen min ordentlig, fordi Lilo er så sjenerøs og setter det opp innen ti sekunder etter å ha kommet hit). Han ble rampete, men jeg sto og stirret rett på han uten å si noe i det hele tatt. Det tok en stund, men han ble mer og mer ukomfortabel og hoppet til slutt ned.
Min seier.
En annen vinne er at jeg tror jeg må endre tankegangen min om hele greia og prøve å finne måter å håndtere dette på, hvor jeg ikke blir fullt så irritert. Jeg skal ta og vie minst et halvt innlegg en dag til hvordan jeg vil at turene våre skal fungere. Da Boyo var mindre – før unghundoppdrett startet, han var superflink til å gå pent i både lange og korte bånd. Nå vet han ikke hvordan han skal gjøre det i det hele tatt, unntatt under visse korte, velsignede øyeblikk.
Men det har jeg vært så fokusert på å få turene til å fungere at jeg glemte å sørge for at vi også hadde det bra. Derfor vil jeg – i hvert fall når Lilo ikke er i nærheten, så jeg kan fokusere (og Boyo kan fokusere) på Boyo, begynn å gi oss muligheten til å ha det gøy. Jeg skal begynne å aktivere Boyo på ting som dukker opp. I dag – som er en av grunnene til at akkurat denne lange turen var så hyggelig, vi hadde det gøy med noen betongblokker (Jeg glemmer alltid navnene deres – de små trekantede konkrete tingene) som han måtte hoppe over, og hoppe opp og balansere videre. Vi stoppet også ved et gjerde som han måtte sette forpotene på og deretter gå på bakbena for å få godbiten jeg hadde i hånden.
Selv om jeg tror la meg også være så forferdelig, sinnsykt lei av min egen hund. Jeg forstår virkelig hvorfor folk omplasserer unghundene sine, selv om jeg personlig synes det er fullstendig galskap.
Jeg vet ikke snarere, egentlig akkurat hvorfor jeg selv ikke er helt som jeg burde akkurat nå. Men jeg håper det snur – både for min og Boyos skyld. (Molly, lite hjerte, hun bryr seg egentlig ikke.)