I det siste innlegget skrev jeg at jeg skal skrive minst et halvt innlegg om hvordan jeg vil at hundeturene mine skal være. Nå skulle jeg gjøre det – så forbered deg på å enten være enig med meg, eller å bli sur og tro at jeg er dum i hodet. Valget er ditt. 🙂
Når jeg går sammen med hunden min vil jeg at den skal se ut som en av tre (3) vei. Han kan enten gå i langt bånd, eller i kort bånd. Går han i kort bånd kan han enten gå i halvlang (eller halvt kort, avhengig av hvordan du ser på det) koppel, hvor han har stor bevegelsesfrihet, eller på kort, streng bånd der jeg vil at han skal gå rett ved siden av meg.
jeg tar bryte dette ned i deler.
Langt bånd
Du fortsetter langt bånd – som er helt greit, avhengig av hvor vi går og hvor mange mennesker som beveger seg rundt oss (gående, syklister, mopedister osv), skal det gjøres pent og pent. Jeg vil ha hunden min ved min side, selv om han kan bevege seg i hele båndets lengde så lenge det ikke er strukket. Et strukket bånd er aldri ok – for meg. Hvis du synes det er greit, er det ok – for deg. Men jeg vil ikke ha strukket bånd. Jeg vil at armen min skal henge rett ned, og jeg vil absolutt ikke at den skal bevege seg i noen retning fordi hunden min går for langt ut i bånd. Armen skal henge der den er; rett ned. Jeg ønsker også å kunne holde båndet mellom to fingre, og at hele meg er avslappet i armene, skuldre og nakke.
Boyo (og Lilo, for den delen) selv får bevege seg langt utenfor båndlengden. Det jeg krever, Brygge, er at han/de ikke går foran meg. Jeg er ikke et dugg glad i en hund som går foran føttene mine, eller generelt, går foran meg. Det har ingenting med ledelse å gjøre (tro det eller ei), men mest bare – Jeg liker det ikke. Jeg vil ha hunden min helt ved siden av meg. Derfor foretrekker jeg at hunden min beveger seg innenfor en vinkel på omtrent 45 grader ved siden av meg. Hvis han/de begynner å bevege seg utenfor denne vinkelen, blir jeg litt irritert, som lett kan eskalere nå som Boyo er en tenåring og dritt.
Og fordi Boyo nå er han tilfeldigvis en unghund og dritt, han klarer ikke alltid dette. Faktisk ganske sjelden, i ærlighetens navn. Han tror han kan gå akkurat hvordan og hvor han vil, han liker å gå frem og tilbake foran eller bak meg, han vil gå foran føttene mine, han liker å tegne litegrand (men i ærlighetens navn; trekkingen er faktisk ikke så farlig), og så videre. Jeg synes det er urovekkende nok å bringe ham tilbake i kort bånd, mesteparten av tiden.
Kort par
Her har vi tross alt to alternativer. Den ene er at båndet er kort, men at Boyo fortsatt har relativt stor bevegelsesfrihet. Jeg gir ham bånd hvis han vil lukte et sted, og det spiller ingen rolle om han er et skritt foran meg. Jeg ønsker fortsatt å kunne holde båndet løst mellom to fingre, armen min skal henge fritt rett ned uten spenning eller trykk i båndet. Han takler ikke denne varianten i det hele tatt nå. Han ønsker å gå videre, til side, på tvers foran føttene mine, og så videre. Fryktelig irriterende.
Og den andre alternativet er – superstreng kort par. I denne varianten vil jeg ha Boyos hode ved kneet, og jeg vil at vi skal fokusere rett frem i raskt tempo uten å bli distrahert av sommerfugler, fugler, et blad, en bil, en uansett… Boyo blir generelt veldig lett distrahert, og det er her vi jobber mest av alt, mest av alt akkurat nå. Å kunne gå en lang tur i ett (i henhold til meg) fornuftig uten å måtte bremse, uten å bli distrahert, og så videre i det uendelige.
…
Drømmeturen min
Drømmeturen min med Boyo (og Lilo) er å kunne gå sammen uten at noen trekker, blafrer rundt som en hjernedød oppvaskklut, med en/to hund(er) som lytter og er lydige. Jeg ønsker å kunne aktivere dem på en morsom måte under gåturen uten å være eller bli sint senere.
…
På den store siden hele er Boyo for øyeblikket, så for kanskje en og en halv måned siden, helt ubrukelig til å gå pent i bånd. Vi klarer oss en og annen tur her og der, og tro meg – det er såååå deilig å bare kunne gå videre uten å måtte mase og gnage, føler seg ubehagelig og ondsinnet, bli i dårlig humør og alt annet som følger. Men akkurat nå er det ikke normen. Det blir ekstra godt når Lilo er der, fordi han blir ekstra ufokusert og lett distrahert – men det blir bedre, Jeg trenger og vil ha en hund som ikke viker unna. Før alt dette startet var han superflink til å gå pent, og han vil være igjen.
Han bare er ikke det akkurat nå. Til min store frustrasjon.