For noen dager siden overlot jeg Lilo til moren hennes, vi tok en tur til et fantastisk bra sted vi fant oppe i skogen for en stund siden. Vi slapp hundene ut så de kunne løpe rundt og leke en stund. Jeg har sagt det før, men jeg sa det igjen til Lilos mor – hun og jeg er egentlig ikke noe annet enn hundenes mulighet de fikk møte.
Jeg tror bestemt at visse relasjoner du har i livet er ment å være. En fyrstikk laget i himmelen, som de sier noen ganger. Jeg har hatt flere av disse blant dyrene mine. En av mine første katter, Saga – hun og jeg hadde et utrolig spesielt forhold. Jeg og Ella – åpenbart. Molly og jeg har også et veldig spesielt forhold.
Men det var det det er smålig å påstå at bare mennesker og dyr kan ha spesielle forhold.
Boyo og Lilo har et slikt forhold. Og jeg tror virkelig bestemt at det var meningen at jeg skulle bli kjent med Lilo og moren hennes (for ikke å snakke om å miste min Ella), så jeg kunne hente Boyo hjem slik at de to kunne utvikle det utrolig vakre forholdet de har.
Jeg elsker min hund, men for meg er det så utrolig åpenbart at det er hans og Lilos forhold som er viktig. Jeg er bare et vedheng – personen som tilfeldigvis ville ha en hund akkurat da Boyo var tilgjengelig. Det var som om noe annet var i bevegelse på den tiden, som sørget for at Lilo og Boyo ble kjent med hverandre. De er viktige for hverandre på så mange flere måter enn det faktum at begge er hunder og at Boyo vokste opp med Lilo som andre mamma og han som hennes valp-fra-en annen-mamma.
Det er en merkelig opplevelse, å være med, men likevel ikke, i min egen hunds liv. På noen måter gjør det meg litt trist, men på den annen side – det er en vakker følelse å se to individer ha et så fantastisk forhold som disse to hundene har.
Hvis noen ville er tilfeldigvis nysgjerrig på hva det er som får meg til å tro at jeg ser dette, eller hvordan det kommer til uttrykk – Jeg kan egentlig ikke forklare det. Det er stort sett bare en følelse – men noen følelser er så sterke at det liksom ikke er annet enn å stole på at det er slik. Dette føles omtrent på samme måte som det gjorde da Ella fortalte meg at det var på tide å begynne å forberede seg fordi tiden vår var ute. Det er den samme sannheten i følelsen.
Og bortsett fra at det er en overveldende følelse å ikke være hovedpersonen i hundens liv, Jeg er fortsatt glad for at jeg var og er tilgjengelig for å fungere som en bro mellom Boyo og Lilo, og at jeg har muligheten til å være plattformen for at de skal ha dette sterkt, vakkert forhold de har.
Og helt ærlig – Jeg har aldri sett to dyr ha et slikt forhold før. Jeg føler meg dypt privilegert som får oppleve det.