Hvis du har fulgt denne bloggen en stund, vet du at jeg har slengt på om dette med lederskap en stund nå.. At lederskap er nødvendig for at hunden skal fungere – og det tror jeg bestemt på. Jeg tror ikke trening er like viktig som lederskap i det hele tatt, og jeg tenkte jeg skulle skrive litt om det sånn i sanntid, nå som jeg har en ganske ung hane med det imponerende navnet Boyo her hjemme. 😀
Bilder fra dagens eventyr i rastegården.
Boyo møtte sin venn Mozart, min gamle daghund Floki, samt en annen Leonberger ved navn Boss.
En times lek, og Boyo er nå en zombiehund.
Jeg alene kan ta utgangspunkt i meg selv i dette, og når det gjelder min egen hund spesifikt, det ser slik ut:
jeg skrev for for et par innlegg siden om hvordan Covid-19 har påvirket hundelivet mitt med Boyo. Det er en grunn – den andre grunnen heter Lilo. Jeg har fortalt deg at hun måtte være mye hos oss i løpet av sommeren og høsten, som påvirket mulighetene for å trene Boyo fremfor alt.
Men dette er ikke alle grunner. Det er en til, og det er alt, viktigst av alt. Og det er meg og mitt tankesett.
jeg har fortalt at jeg har kort tålmodighet og er generelt ganske lettbeint, spesielt når det kommer til ting jeg må mase om. Dette er ikke veldig smigrende for meg, det er heller ikke noe som favoriserer verken oppdragelsen eller treningen til Boyo. Det spiller ingen rolle hvor flink du er til å lære hunden din hvis du ikke klarer å holde humøret under kontroll, uansett hvordan det endrer seg. Stille, trygt og stabilt er det jeg har lagt merke til fungerer best på hunder.
Da er jeg det ikke mer enn menneskelig. Mens jeg på den ene siden har det bra alene, har hele situasjonen med Covid-19 og tvungen isolasjon tatt hardt på meg. I flere måneder har jeg følt at jeg har begynt å miste grepet om meg selv. I praksis betyr det at mangelen på sosial interaksjon mer eller mindre har ført til at jeg har gått inn i en depresjon. Den siste uken har jeg imidlertid møtt en av mine beste venner og hatt andre sosiale interaksjoner som har vist seg å være en energiinnsprøytning for meg selv. Så mye at jeg i det minste for øyeblikket kan reise meg opp og føle meg både roligere, sikrere og mer stabil.
Mitt – og din, for din del, tankesett, er det viktigste verktøyet vi har når det kommer til håndtering og samhandling med hunder. Uten indre ro, sikkerhet og stabilitet vil vi alltid ha problemer med våre hunder. Derfor er dette – faktisk den største og viktigste delen av det jeg kaller ledelse, så mye viktigere enn å trene hundene våre til døde.
Fordelen er det uavhengig av om du tror du mislykkes med det du har satt deg fore å gjøre, kan det rettes opp. Den enkleste måten er å endre din tankesett. For å skape forandring hos hunden din, må du begynne med deg selv – det er bare sånn det er. Hvordan du bærer deg selv er opp til deg, men det kreves at du sikter mot indre ro, en indre trygghet og stabilitet. Først da kan du nå hunden din og få hunden til å forstå hva du vil.
Dette er det jeg hadde mest problemer med under Boyos første år – i hvert fall siden sommeren/tidlig høst, da isolasjonen begynte å merkes litt mer. Pluss, selvfølgelig, at Boyo selv ble tenåring og mistet evnen til å lytte, forstå og absorbere. Han gikk liksom inn i sin egen verden og har i nesten seks måneder vært uutholdelig ekkel og frekk. Min egen tankesett = min tålmodighet, min ikke-eksisterende indre fred, min ikke-eksisterende stabilitet og så videre, kombinert med ungdomstiden, har ikke vært spesielt hyggelig eller hyggelig.
Men isolasjonen fungerer å bryte. Jeg har aktivt valgt å ikke ta bussen mer enn jeg må – som i utgangspunktet aldri skjer, fordi jeg går hjem på dagtid. Jeg handler nesten aldri i butikker, men bestiller stort sett alt jeg trenger med hjemlevering hvis mulig. Jeg ser omtrent to personer i uken, normalt, med noen enkelte unntak.
Men det må endre det nå. Hvis jeg skal fungere fullt ut, må jeg møte folk. Akkurat denne uken møtte jeg en av mine beste venner litt raskt, og dagens eventyr i hvilegården, får meg til å føle meg bedre og mer stabil. Og om Boyo skal fungere optimalt, trenger jeg å gjøre det også. Derfor er det min plikt og plikt å sørge for at jeg selv fungerer i størst mulig grad.
Jeg vet det noen av dere som leser synes nok dette høres enten vagt eller selvinnlysende ut. Og det er det – uansett selvfølgelig. Men tro meg; ikke alle reflekterer over det. Faktisk er det mange som ikke gjør det. Det er mange som tror at glade rop og kjærlighet er alt som skal til, men det skal mer til for å få livet med en hund til å fungere.