Det er langt fra noen hemmelighet hvordan jeg føler om konseptet “trening” når det gjelder hunder. Jeg forstår det folk (lese; mennesker) synes det er gøy, og med tanke på hvordan vi har brukt hunder gjennom årene, er det ikke rart at hunder også kan finne det gøy. Men for meg er hundetrening ekstremt overvurdert og ikke noe jeg er spesielt interessert i for meg selv.
Men det er det slik at jeg har skaffet meg en (till) hyrde. En brukshund som har det bra med å bruke hjernen, ikke bare kroppen. Og selv om jeg personlig ikke er interessert i å trene for konkurranseformål, så hunden min må bruke hodeskallen.
For meg er det det er to grunner til å trene aktivt med hunden din. Den ene grunnen er hvorfor jeg aktiverer Boyo – fordi han trenger det for å føle seg bra. Den andre grunnen er i tilfelle jeg innser at jeg faktisk ønsker å trene hunden min slik at han kan jobbe som en redningshund, servicehund eller noe annet kult. Jeg ville gjøre det med Ella, men da jeg overtok henne fra Forsvaret og ringte rundt til forskjellige steder var ingen interessert på grunn av hoftene hennes og moderate avleiringer på albuene.. Så det ble aldri noe ut av det.
Og Boyo, godt, Jeg er litt for komfortabel til å få lyst til å engasjere meg på den måten. Jeg innrømmer imidlertid glad og villig at jeg skulle ønske jeg hadde nok energi og engasjement til å komme meg rundt med å trene “tyngre” ting, som beskyttelse og litt andre godbiter i den retningen. Selv om jeg ikke blir frisk, Jeg synes tilfeldigvis at det er så fryktelig kult med hunder som er trent på den måten.
Det med å trene i en klubb for å konkurrere er ikke min greie i det hele tatt. I det hele tatt. Jeg er så uinteressert at det nesten er latterlig. Like uinteressert som jeg er i å stille ut hunden min. Disse to tingene er helt fremmede for meg. Den eneste grunnen jeg kan se for å stille ut hunden min er om jeg skulle få avle – og det er ingenting som eksisterer i min tankeverden. Og den eneste grunnen jeg ser for å trene hunden min er for å aktivere ham.
jeg har skrevet om det før og kommer mest sannsynlig til å skrive om det igjen. Jeg tror det handler om hvilken holdning man har til hundelivet og sin egen hund. For meg er trening i seg selv helt uviktig. Det viktigste er at hunden lærer hvordan vi lever sammen, gjennom at vi bor sammen. Trening er – for meg personlig, noe lagt til fordi hunden min føler seg bra med det. Jeg kan også bruke trening som en metode hvis jeg ønsker å lære hunden min å oppføre seg på en bestemt måte i visse situasjoner – men vet du hva? Det er faktisk ikke nødvendig, det heller.
Det kommer an på hvordan være sammen med hunden din. Det finnes de som bruker trening til omtrent alt. Jeg synes det virker som en ekstremt slitsom måte å være sammen med hunden din på – at hele ens tilværelse skal bestå av trening. Herregud, det er andre ting å gjøre, ikke?
Da vil det legges til – Jeg er i gang ikke noe sette et perfekt menneske til en hund. Jeg har kort tålmodighet, høye forventninger, Jeg er omgjengelig og blir gretten når hunden min ikke hører etter… Men til tross for det er hovedmålet mitt å være en god leder for hunden min, og også å elske hunden min godt.
Jeg har det vanskelig å forestille meg at jeg noen gang kommer til å bli en slik treningsfreak med hunden min. Enten det er Boyo eller noen andre, fremtidig hund. Jeg kommer imidlertid til å bruke tid på trening med Boyo i alle fall. Den største fordelen med Boyo er at han er en helt vanlig hund, som betyr at jeg kan trene ham – han forventer ikke at vi skal ha gjort sytten tusen ting til for fem sekunder siden, som Ella allerede gjorde som 8 uker gammel valp.