Jeg har vært veldig dårlig til å blogge en stund. Det gjelder ikke bare denne bloggen, uten alle bloggene mine. Kanskje er det en endring på vei, siden dette blir dagens andre innlegg. Jeg tenkte jeg skulle fortelle deg litt om hvordan jeg takler Boyos tenåringsadferd på turer, i dag.
jeg har altså en tenåring her hjemme. Min personlige mening er at han har vært i tenårene ganske lenge på dette tidspunktet, og min tålmodighet er virkelig ikke min sterke side. Boyos største ting for ham er at han absolutt ikke kan holde seg ved min side, men flagrer frem og tilbake, gjerne med nesen limt til bakken, han kan ikke fokusere på å komme seg videre, men liker å være litt overalt bare fordi han kan. Han kan ikke gå pent i langt bånd, han kan ikke gå pent i halvlangt bånd, og når han går i så kort bånd… Jeg skal ikke si at han nødvendigvis trekker, men han liker å skynde seg videre, selv om båndet er kort.
Dette er ikke gunstig for min tålmodighet, heller ikke for graden av hyggelighet på turene. Det blir enda verre når Lilo er involvert, fordi han synes det er enda vanskeligere å konsentrere seg. Og hun er der ganske ofte. 😀
Så nå holder meg å lage en plan for hvordan vi kan løse dette forferdelige scenariet. Det er ikke gøy for meg, det er nok ikke mye moro for Boyo, og ikke for Lilo heller.
Angående fellesturene våre har jeg gitt opp ideen om aktivt tog med Boyo. Ni vet, akkurat som i hundetrening – det som jeg synes er så utrolig drit gøy (du kan høre ironien dryppe, va?). Jeg minner meg selv hele tiden på at hundetrening faktisk ikke er veldig vanskelig for mennesker. Det er en fast idé jeg har – at hundetrening er sååå plagsomt… Du kan selv høre hvor dumt det høres ut.
I dag når vi tilpasset av Lilo til moren, vi gikk en tur, Meg og Boyo. Ikke en lang en, fordi jeg planla at vi skulle øve på det å gå på en fin måte i bånd. Og det gjorde vi. Noe av det jeg synes er så vanskelig med Boyo er at han er så utrolig flagrende, ufokusert og ufokusert på meg. Det er han, om han selv får bestemme, totalt uinteressert i det jeg gjør. Jeg synes det er en dritt holdning hos hunden min, så i dag jobbet vi med det.
Så hva gjorde meg med stakkaren, når?
Jo, jeg hadde hele hånden full av søtsaker (Jeg har kjøpt et nytt godteri, Jeg tror jeg har linket til det før – fra Zooplus), og han måtte følge hånden min ved min side, og så fikk han en liten bit – ganske ofte, faktisk. For ikke å snakke om hvor mye ros han fikk. Vi gikk rett, vi gikk diagonalt over sykkelveien frem og tilbake, vi gikk i små sirkler, vi ble, fikk øyekontakt og dro igjen.
Nå gjorde vi det ikke slik under hele turen. Noen ganger måtte han gå i lengre bånd, lukt, pinking og drite og sånne ting. Men vi vekslet på trening og lengre bånd gjennom hele turen, og jeg er stort sett veldig fornøyd. Han oppførte seg mye bedre under trening enn jeg noen gang kunne ha forestilt meg, så kanskje det er slik at hormonene begynner å falle på plass i kroppen hans.
Jeg har tenkt å fortsette gjør dette med ham. For det er sånn at jeg synes det er helt uutholdelig å gå tur med en så stor hund som Boyo (ca 71 cm høy – Jeg har fortalt det?) når hunden ikke kan bevege seg i bånd. Heldigvis har Boyo ikke oppdaget at han sannsynligvis er ganske sterk, noe jeg er ekstremt takknemlig for og vil gjerne se det fortsette på den måten (men kanskje ikke helt sannsynlig), men det er nok for mye med en hund som hele tiden vil være et annet sted enn der jeg vil at han skal være.
Så akkurat nå det føles som om planen min ser slik ut; på turene med Lilo må vi prøve å konsolidere det vi øvde på dagen før. Med vekt på å prøve. Men hver gang uten Lilo bør trenes med Gottis, massevis av ros og så videre (forutsatt at han faktisk gjør det rette), så jeg tror dette til slutt blir så bra som det blir. Jeg håper det, i alle tilfeller. Og hvorfor skulle det ikke?
Videre kombinert med ekstra kontaktøvelser, så det blir helt, helt fantastisk.