Egentlig burde dette innlegget ha to overskrifter, men det er bare plass til én – så vi fortsetter å leve i nuet. Men dette handler ikke bare om å leve i nuet, men det handler også om vårt eget – hva jeg ville si; misoppfatning om ordet lederskap, men kanskje fremfor alt om begrepene balanse og korreksjon.
Dette innlegget handler om hvordan jeg personlig forholder meg til disse begrepene, og kan derfor bli litt personlig. Men hvis vi begynner med ordet balansere. For meg handler balanse om å holde seg midt mellom ekstreme følelsesuttrykk så langt det lar seg gjøre. Det handler om å ikke la følelsene ta overhånd, uten at det alltid er mulig å kontrollere dem. I bloggen min hvor jeg skriver om livet med bipolar lidelse Jeg beskriver dette som hverdagslykke. Å være rolig inni hodet, å ikke bli påvirket for mye av det som skjer rundt omkring (sånn så det blir ubehagelig). Det inkluderer det (for meg med bipolar lidelse) ikke bli så hysterisk glad, eller for den saks skyld, helst ikke så deprimert at ingenting fungerer.
Som jeg har Jeg lærte at balanse også er det viktigste for en hund, og min observasjon er at hunder er på sitt beste når de lever i balanse. Å leve i balanse betyr ikke at du ikke kan/må være lykkelig, arg, beklager, irritert og så videre – bare at du ikke lar det ta overhånd. Å leve i balanse betyr å ha evnen til å ha kontroll over følelsene dine til enhver tid.
Å bo i nåtiden er noe jeg personlig har og har hatt det ekstremt vanskelig med. Jeg vokste opp under forhold jeg måtte skyve unna i utrolig høy grad, som har ført til at jeg ofte har anstrengt meg for å bo i “sen”, “i morgen” eller “om et år”, alternativt “i forgårs” eller “så og så lenge siden”. Jeg ville ikke bo her og nå, fordi det av ulike grunner har vært smertefullt.
Å få hund – Hun, lærte meg utrolig mange ting. Noen klare, rett på stedet, mens andre begynner å synke inn så snart et par år etter at hun forlot meg. En ting begynner jeg å forstå bedre nå, er fordelen med å leve her og nå. Jeg ville lyve hvis jeg sa at jeg gjør det på heltid, men det er fremfor alt ett poeng i det som kommer litt lenger ned i teksten.
En av grunnene til det faktum at jeg tror så mange mennesker ikke liker ordet ledelse når det gjelder hunder, ser ut til å være en tro på at ledelse er lik grusomme korreksjoner, sinne og vold. For meg er det helt uforståelig, og la meg derfor i det minste prøve å endre din mulige mening om det.
Hvis vi begynner med konseptet korreksjon. En korrigering gjøres når hunden ikke gjør det du ber om. En korreksjon er det beste hvis du gjør det, og så gi slipp på det du er misfornøyd med. Nå er det ikke en eneste kjegle som er perfekt – vi er alle mennesker, og alt er en læringsprosess. Jeg er langt fra perfekt og gudene vet at jeg har vært sint, irritert, opprørt, forbannet og så videre, på både Ella og Boyo. Menn; Jeg har lært at hvis jeg korrigerer hunden min når jeg er i en affektiv tilstand, vil den ikke gi det resultatet jeg hadde tenkt. Fremfor alt var Ella en ekspert på å vise når jeg var i ubalanse; da ble hun ekstra frekk og fordømt og jeg ble enda mer irritert, frustrert, sint og så videre.
Så hvis vi kombinere dette med å leve i øyeblikket med å gi hundene våre en løsning – hva skjer da? Jo, vi får en korreksjon som varer i kanskje 1 sekund. Gitt at hunden din ikke er en dum unghund uten hjerne og hørsel, eller at hunden din har jobbet seg opp raseri, dette burde være nok til at han rekker galoppen. Men poenget gjenstår; ikke legg i sinne, frustrasjon, irritasjon eller annet negativt, destruktive følelser, i rettelsen din.
Eller rettere sagt slik; Jeg står fordi jeg synes du skal være ærlig med hunden. Blir du sint, må det være greit å vise det. Hva derimot, ikke er ok, fordi hunden ikke forstår det, er å være langsom. Jeg lærte som barn at langmodighet er naturlig, så for meg har det tatt tid (og jeg er fortsatt bare et menneske) å lære om den oppførselen, men det fungerer mye bedre med en gang du informerer hunden om at den har gjort noe galt, bare la det gå og gå videre.
Bare la det gå.
Og vi ser på to hunder som henger, og den ene suser bort til den andre, som forhåpentligvis får hintet, så er det hele over på en brøkdel av et sekund. Ingen harde følelser – bare en “faen deg for at du gjør det, det irriterer meg”.
Og kanskje er det det er et av problemene. At vi mennesker er så dårlige til å lese hundene våre at vi retter dem alt for sent, når VI allerede har hatt tid til å bli følelsesladet. Gjør vi en innsats for å lese hundene våre bedre OG holde våre egne følelser i sjakk, vi kan avbryte en uønsket atferd mye tidligere, og på den måten unngår vi mye irritasjon og frustrasjon, som bare blir vanskelig for alle.
Så er det det Selvfølgelig er det folk som ikke burde ha hunder i det hele tatt (eller dyr, alt). For meg er det hovedsakelig to grupper mennesker som bør holde seg unna dyr, og det er de som er hardhendte helt alene, har for hard psyke, som lett blir sinte og voldelige, og hvor alt dette smitter over på hunden (dyret). Og så har vi det motsatte av det; mennesker som ikke klarer å sette grenser og rammer for hundene sine (dyr), og så blir det pannekake bare av den grunn.
Det er mye å tenke på dette. Jeg håper jeg klarte å avklare litt bedre hvordan jeg tenker rundt denne ledelsesgreien, balanse og korreksjoner. Og tro meg når jeg sier det; å leve i konstant påvirkning på den ene eller andre måten er ikke hyggelig. Det er ikke avslappende, det er ikke hyggelig, det er egentlig ikke noe positivt med å hele tiden leve som slave av følelsene sine. Det er min fulle overbevisning at både vi og hundene våre har det bedre balansere, og som den som har fått hund er det vår plikt og plikt å sørge for at våre hunder får en så høy grad av balanse som mulig.
#balansFTW