Vi hadde et lite eventyr sist fredag, Meg og Boyo. Place Boyo, i ærlighetens navn. Det var greia med alenetreningen – den som jeg trodde gikk videre og var ganske fornøyd med. Det var der det skjedde – med et smell, i går. Heldig at jeg i det minste har en og annen god nabo.
Jeg hadde en bestilt tid om morgenen. Jeg har også en forskjøvet døgnrytme, og det gjorde at jeg holdt meg våken mye lenger enn jeg pleier. Time ble bestilt onsdag, så det ble for lite tid til å skifte klokken – så jeg satt oppe hele natten og holdt meg våken noen timer lenger enn normalt. Perfekt mulighet for solo trening, tenkte jeg, men var litt bekymret for hvordan Boyo ville høres ut når jeg dro så tidlig – så langt har han vist seg å være en kilde til panikk i et par, tre minutter når jeg går. Det gjorde han nå også.
En gang der sauer Jeg finner ut at jeg er en time for tidlig. Selvfølgelig. Å reise hjem i mellomtiden var ikke et alternativ. Men jeg satt der og syntes litt synd på at Boyo hadde mer tid til å være alene.
Mens jeg sitter utenfor venter, min huseier ringer. Shit, tenkte jeg, hva nå da? Jo, du forstår, så ringte en av naboene mine for å prøve å få tak i meg, fordi Boyo, kraken, har klart å bryte ut av leiligheten og befant seg i trappeoppgangen. Du aner ikke hvor takknemlig jeg er for at det var akkurat denne naboen som fant ham. Det bor tre personer i trappa som er redde for hunder, og mens Boyo er en veldig snill og god hund, han er fortsatt flott, svart og schæferhund. Jeg kan absolutt forstå at en som er redd for hunder ikke vil møte han alene i oppgangen.
Det ordnet seg på en god måte til slutt. Den hyggelige naboen (som forøvrig også har hund) gikk bort til meg, tok frem en stol og satte den under dørhåndtaket. Jeg var tross alt ikke langt unna og skulle snart være hjemme. Så vidt jeg kunne se, hadde han vært stille og relativt rolig til jeg kom hjem.
Dårlig sate. Det må ha vært veldig vanskelig for ham. Personlig syntes jeg som sagt det mest var heldig at den rette naboen fant ham, at alt gikk bra tross alt – og jeg kan ikke annet enn å synes det er litt komisk, Jeg holder meg i utgangspunktet utelukkende til de mest obskure og ukjente hunderasene som vanligvis er en form for husdyr.
Imidlertid må jeg Tenk på hva som gikk galt. Tankene mine går i retning av at jeg ikke bør gjøre slikt når jeg er sliten. Og at vi må øve mye, mye mer. Selv om det fortsatt er litt vanskelig, fordi jeg tross alt tidligere denne uken trodde det gikk så bra. Men det er også derfor jeg tror det har mer med meg å gjøre, enn med Boyo. At jeg var sliten i både kropp og sinn når jeg gikk. Jeg tolker det som at jeg ikke klarte å formidle riktig energi, helt enkelt.
Selv om jeg må innrømme at jeg er litt partisk, Tross alt. For jeg trodde virkelig vi hadde fremgang med alenetreningen. Jeg har vært borte – ikke fullt så lenge som det var denne gangen, men over lengre tid, flere ganger. At det ville komme et slikt tilbakeslag merkes – lite småtrist, selv om det er litt komisk på samme tid.
Hva jeg tror som jeg må gjøre, Brygge, er å be eiendomsforvalterne om hjelp til å få et slags dekke over låsen på innsiden av døren. Det var den Boyo klarte å snu og dermed låse opp døren. En cowl ville vært en stor hjelp der, Jeg mistenker. Og utover det – tilbake til det grunnleggende, typ.
Dette er forresten, en ting som er forskjellig mellom Boyo og Ella. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har hatt problemer med å trene henne alene. Min mistanke, selv om jeg selvfølgelig kan ta feil, er det der hun var betydelig tøffere mentalt enn Boyo er, han er veldig myk og litt latterlig. Jeg sier det med kjærlighet, samt en viss frustrasjon. Men vi må virkelig få orden på dette, for du aner ikke hvor fint det er å kunne shoppe, og unngå å spørre noen andre om hjelp.
Å vel. Som sagt var; tilbake til det grunnleggende og en blodig stor isbit i magen, fordi jeg trenger dette for å begynne å fungere. Så kryss fingrene for at jeg finner den rette energien til å formidle til hunden min, og at Boyo selv finner litt ro og fred i å være seg selv.