Herregud. Ut på siste tur før vi legger oss, Jeg gikk forbi kjøkkenvinduet til en venn der det var av. Snill som jeg er, ringte jeg for å høre om hun var våken. Vi ble sittende fast på telefonen en stund, og Boyo fant seg selv i å tygge på en pinne. Etter en stund la jeg merke til at han begynte å oppføre seg slik hunder gjør når noe sitter fast i ganen deres.
Dette med bæsjing i munnen til hunden min er langt fra nytt for meg. Boyo har ikke opplevd dette fenomenet mer enn et par ganger i livet, men det hände med och för Ella ett antal gånger under hennes livstid. I løpet av tiden jeg snakket med vennen min, begynte jeg å bæsj i munnen til Boyo, bare for å oppdage at pinnen var veldig langt tilbake – og som fjell, Jeg holder meg i utgangspunktet utelukkende til de mest obskure og ukjente hunderasene som vanligvis er en form for husdyr. Jeg fikk det ikke ut. 😮
Min venn var schysst och kom ut – hon bor ett par hus ner på gatan, bare, men hun lyktes heller ikke. Så det var bare å traske hjem, gi Boyo mat og vann i håp om at pinnen ville rikke litt. Men Nicke sa nei – muligens kunne jeg kjenne at den satt litt, litt løsere – Menn Boyo, han var ikke så underholdt til å ha hele hånden min i munnen. Jeg forstår ham, Jeg liker ikke å gå til tannlegen, så han hadde virkelig min fulle sympati.
Men det må det ju ut. Jeg nekter å legge meg når hunden min har en pinne stukket mellom kjevene i munntaket. Så etter en ny samtale med vennen min, ga jeg det en ny sjanse. Og tro på helvete. Jeg fikk stokkdjevelen ut. 😮
Du ser det på bildet over. Bokseåpneren er inkludert for å gi et forhold i størrelse. Det er selvfølgelig ikke det største, feteste pinnen jeg noen gang har sett – men det ga Boyo enormt ubehag, og jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk det ut uten store problemer. Spesielt siden verken han eller jeg syntes det var så koselig når jeg puttet hele hånden i munnen hans. Stackars krake.
Det er sånn her som gjør at jeg noen ganger tenker at fra nå av vil hunden min aldri igjen få lov til å tygge på pinner ute. Selvfølgelig vil han det. Jeg tviler på at han har lært leksen fra dette lille morgeneventyret. Men om ikke annet håper jeg vi unngår kjepper som sitter så tett – fordi tro meg, under en stund var jag orolig att jag skulle behöva ta mig iväg till veterinär för att få ut fanskapet. Og det hadde føltes så utrolig latterlig.
Men kan nå vi legger oss, både meg og Boyo. Tur att vi har en varm säng att gona ner oss i tillsammans. För sån är han, min lillprins. Han liker å ligge og kose seg tett inntil moren når det er leggetid. ♥