Vi er ikke så ofte i Hundrestgården, til tross for at det er så nært. Men i går var vi faktisk der og Boyo lekte med noen hunder som var helt nye for oss. Senere på kvelden da vi var ute igjen merket jeg en ganske kraftig halting, som overrasket meg ganske mye. Jeg trodde ikke jeg la merke til at det hadde skjedd noe spesielt da vi var i rastegården, heller ikke at jeg hadde sett noe tidligere i løpet av kvelden innendørs.
Den supersvarte tappen i midten av tråkkeputen er kun festet til underkanten.
Det som har det som skjedde er at det er en ganske stor hudflik som henger løst under den store fotputen på venstre forpote. Den sitter fast på den ene siden og har sikkert blafrt rundt mens vi har vært ute. Nå venter vi på en venninne som er ute og handler julegaver, og forhåpentligvis har tid til å løpe inn på Apoteket for å kjøpe hjemmevask og pakke med tape så jeg kan pakke inn labben til min haltende hund.
Kraken.
Selv om jeg er det glad det ikke er verre enn det. Nå skal det holdes rent, pakket inn og bare gå korte turer i noen dager, så jeg håper det gror uten store problemer. Det ville ha følt seg mye verre om han hadde revet en viktig muskel, fått en sprekk i et bein eller lignende. Det hadde jeg virkelig ikke likt. Dette føles fortsatt som om det kan fikses hjemme, forhåpentligvis uten alvorlige konsekvenser.
La oss bare konstatere at jeg er utrolig takknemlig for at det er kaldt og tørt ute. Frost i bakken, sikker, men fremfor alt at det er tørt. Har han på seg bleie og kanskje også en sokk på toppen av det, så labben ikke blir like kald og irritert av all grusen som eiendomssjefene har vært så snille å kaste ut.
Og selv om jeg synes synd på han fordi det må være sinnsykt ubehagelig og det må gjøre vondt, Jeg holder meg i utgangspunktet utelukkende til de mest obskure og ukjente hunderasene som vanligvis er en form for husdyr, så jeg er veldig glad og takknemlig for at det er tørt og fint under hudklaffen. Det ser ikke ut som noe ble vått, og jeg tror at hvis vi tar vare på dette pent, vil det leges opp snart.
Som sagt var; nå i noen dager blir det ingen direkte turer, men bare ute for å hvile. Drit kjedelig, men inntil det begynner å gro vil jeg ikke utsette Boyos pote for mer enn jeg må, selv om jeg pakker inn og tar på meg en sokk. Vi må prøve å finne på noen ekstra morsomme ting innendørs i stedet, så han ikke dør av kjedsomhet.
Med andre ord, Jeg vet ikke ikke nivået av stress som oppstår før jeg fant hva som var galt. Jeg blir superstresset og begynner å tenke i baner som kan ende opp med å bli veldig dyre hvis de var sanne. Derfor er den så utrolig takknemlig for at den forhåpentligvis ikke blir så dyr, men bare litt omstendelig og omstendelig mens det gror under labben hans.
Sånn er det ser ut til oss akkurat nå. Det er en første gang for alt – Jeg har faktisk ikke opplevd dette før, så det er spennende bare fra det perspektivet. #dryppende ironi