Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har skrevet om dette, men det er et tema som aldri slutter å være aktuelt. Tilsynelatende er vi svensker utrolig flinke til å trene hundene våre, men jeg lurer på om vi er like flinke til å oppdra dem. La meg fortelle deg hva jeg tenker på akkurat nå.
Meg og Boyo har i løpet av det siste året møtt mange potensielle daghunder. De fleste av dem har ikke følt at de ville jobbe hjemme hos oss – mest fordi Boyo er så pushy i veien mot fremfor alt mykere og svakere hunder (som det ikke er noe galt med å være – det fungerer bare ikke veldig bra med Boyo spesielt).
Men det har vi møtte også et par hunder som energimessig og fremtidsrettet kunne fungert bra hos oss. Vi har hatt en av dem på prøve i noen uker, og det er blant annet hunden som er grunnlaget for dette innlegget.
Fordi å ikke skille ut en bestemt person, jeg skal ikke nevne rasen til denne hunden, annet enn at det er en av de tøffere og tøffere rasene og at hundens folk er veldig, veldig unge og visste egentlig ikke hva de gikk inn til. De er veldig sjeldne og jeg liker dem veldig godt, men kanskje de har gjort seg selv en bjørnetjeneste.
Uansett hvilken – den aktuelle hunden er litt over ett år gammel (nøyaktig ett år da han var hos oss i noen uker), og dermed i en ganske kritisk periode av sin modenhet. Tenåring så det bare dryppet om det, høy energi og intens som faen, og dessuten følte jeg at han også hadde mange dominerende egenskaper. Legg en stahet som ingen andre på toppen av alt dette, så har vi en hund som ikke er særlig morsom å ha med å gjøre.
Jeg vet det sannsynligvis vil de fleste som driver med positiv forsterkning ønske å slå meg altfor fargerikt for mitt eget beste, men tro meg når jeg sier det; noen hunder krever mer av menneskene som håndterer dem, enn positiv forsterkning. Noen hunder krever at mennesket som håndterer dem er minst like sta som de er, er i stand til å stå rett og stille høye krav uten direkte forsterkning i begge retninger. Og disse hundene krever dette som en helt egen metode, utenfor positiv forsterkning.
For det er forskjellen mellom å trene en hund og å oppdra en hund.
Jeg kjenner de de fleste som håndterer positiv forsterkning er ikke enig med meg i det hele tatt. Eller de er enige med meg, men bruker positiv forsterkning også i det de kaller å oppdra hunden sin. Og det fungerer for dem – drit bra. Jeg er ikke helt sikker på om jeg vil henge med hundene deres, hvis de er hunder med en skarp og hard psyke.
For det er det lite som er greia. Denne hunden tenker jeg på, trengte tilsyn og oppsyn hvert eneste sekund han var her. Jeg er mer enn glad i å ha daghunder hjemme, men jeg liker at de ikke trenger at jeg aktivt ser på dem hele tiden slik at de ikke gjør dumme ting. For meg er det ikke sosialt samvær – det er ikke å få nok betalt for jobben du gjør.
Og for meg det er der forskjellen ligger i å trene og oppdra en hund. En godt trent hund er ikke automatisk en veloppdragen hund. Det spiller ingen rolle om hunden kan sitte, ligg, vakker pote og så videre, hvis den oppfører seg som en ass i hverdagen. Det er akkurat det samme som hundene som er dritbra på trening- og konkurranseplanen, men kan ikke gå i bånd på en ryddig og ryddig måte.
Fordi det er forskjellen mellom å trene hunder i en bestemt atferd og å sørge for at hunden kan oppføre seg både innendørs og utendørs.
Jeg kjøper rett fordi unghunder er ekstra ekle og så jævla irriterende at halvparten er nok. Det er ikke så lenge siden Boyo var der. Men det er en enorm forskjell på å ha en unghund som i grunnen er det (hehum, var, og deretter vil være) fornuftig, og det å ha en hund som ikke har fått noen direkte oppdragelse og derfor tar seg friheter, har ekstremt høye tanker om seg selv, tror det er greit å gjøre hva som helst uten konsekvenser, og blir dermed ikke bare ubehagelig og vondt å tilbringe tid med – den risikerer også å bli farlig hvis den ikke dempes.
Og når jeg Når jeg sier beherske, mener jeg ikke at du skal være voldelig. Det jeg mener med demping er nettopp å lære å stille krav, å sørge for at du er minst dobbelt så sta som hunden, å være konsekvent, å øve på tålmodighet og utholdenhet, slik at du kan vise hunden på den måten at det jeg sier er det som gjelder – og det er ikke snakk.
Nå vedder jeg at det sikkert er minst én person som tenker at han eller hun lett kunne trene en hund som dette til å gi mening, og at jeg ikke vet hva jeg snakker om. Til det kan jeg bare si – du har ikke møtt denne hunden, så du er den som ikke vet hva du snakker om. Å trene en hund som dette til å gi mening er ikke å møte hunden der den er – tror jeg. Mens jeg er helt overbevist om at de fleste hunder ikke trenger en fullt så opplagt, stabilt og kraftfullt lederskap som det jeg snakker om her – så er det hunder som faktisk trenger det for å fungere.
jeg kan for annet enn det, selv om jeg selv syntes denne hunden var ekstremt stressende å ha her, så han elsket å være her. Hvorfor? Fordi jeg tok meg friheten til å sette grenser, å bruke tid og energi på å senke energinivået, å stille krav – og gi konsekvenser. Det tok nesten en uke, men en gang skjønte han at han ikke hadde mye å bidra med, han likte det utrolig godt å kunne slappe av litt.
Han ble ikke perfekt – men hvis han hadde fortsatt å være her uten pause, kunne jeg nok ha ordnet ham skikkelig, forutsatt at hans folk la ned tid og energi på slutten. Nå ble det ikke slik, og da han kom tilbake etter noen ukers fravær hadde han glemt alt og var tusen reiser verre. På grunn av det, samt hvordan han påvirket Boyo – og også meg selv, Jeg valgte å avslå å fortsette å ha ham her. Noen ganger må du ta vare på deg selv også.
Det er det derfor er det alminnelig kjent å vite at visse raser ikke egner seg for for eksempel folk uten kunnskap og erfaring, fordi så mye kan gå galt, og at du bør gjøre seriøse undersøkelser før du får en rase, uavhengig av rase.
Og jeg vet akkurat det jeg personlig synes er viktigst av dette. For meg er det det alle, viktigst at hunden min gir mening. Boyo er langt fra perfekt, men han er utrolig snill, glad og kjærlig hund. Da er han stor, ganske klønete, ønsker ofte å være nærmere mennesker enn de har lyst til å være sammen med (typ; sitte på fanget) – Det kan jeg leve med (menneskene også). Jeg velger å bruke mer energi på å oppdra hunden min enn å trene ham i all mulig og umulig atferd.