Dyr er sannsynligvis verdens beste lærere. Jeg kunne skrevet flere avhandlinger om hvorfor jeg tror det, og hvorfor jeg tror at vi mennesker er den mest krevende arten på planeten. Men dette innlegget skal handle om noen ting jeg har lært om hunder siden jeg hentet hjem Forsvarets Ella hi 29 april 2009.
Jeg var pårørende leste da jeg tok henne med hjem. På den tiden var det Cesar Milan som gjaldt, og jeg hadde brukt enormt mye tid på å se ham på TV. Jeg begynte tross alt som mater for Ella, og hadde verdens beste fôrvertskonsulent. Jeg kunne ringe henne når som helst med de dummeste spørsmålene jeg kunne tenke meg. Jeg lærte mye av henne, og vil alltid være ekstremt takknemlig for at jeg hadde så gode mennesker rundt meg.
På, tror jeg, det første valpemøtet for Ellas kull sa fôrvertskonsulenten at Forsvarets hunder ikke er vanlige hunder. Ella var min første hund, så jeg hadde ingenting å sammenligne den med, men basert på min begrensede erfaring trodde jeg henne. Som min første hund satte Ella en ganske høy standard for hva jeg forventer av hunder – fremfor alt i psyke/mentalitet. Hun hadde en psyke av uforgjengelig stål, en vilje og en drivkraft uten like, et energinivå som spenner over halve universet og en livsglede jeg aldri har opplevd hos en annen hund.
Men alt hun var, var normalt for meg i løpet av de drøyt ti årene vi var sammen. For meg var det normalt å konstant kjempe mentalt med hunden min for å få henne ned, ikke å hele tiden streve fremover, for å få henne til å bremse ned og i det minste ta det med ro. Det var en del av hverdagen vår, og jeg trodde et sted at alle hunder var sånn og at jeg var den dårlige matematikken som ikke kunne kontrollere hunden min bedre.
Slik i ettertid Jeg skjønner at Ella ikke var som andre hunder, så på ordentlig. På det meste har jeg fire hunder hjemme noen dager her og der, tall, og alle de fire hundene til sammen når ikke engang en tusendel av Ellas energi. Alle disse fire hundene er roligere og mer håndterbare sammen enn Ella var helt alene.
Så min største leksjonen er at jeg hadde en elitehund, og at vanlige hunder er det – vanlige hunder, og at disse er betydelig lettere å håndtere enn de som er avlet på en så spesifikk måte som for eksempel hundene til forsvaret.
har jeg sagt det før og vil si det igjen; Jeg vil aldri anbefale noen å bli hundefører eller overta en hund fra Forsvaret – hvis du ikke allerede er kunnskapsrik og har store ambisjoner med hunden din. De er enormt krevende og har store behov som de fleste nok ikke klarer å tilfredsstille. At Ella og jeg overlevde våre ti år sammen var mer fordi vi hadde et så godt forhold enn fordi jeg klarte å tilfredsstille behovet hennes for mental stimulering. Det er det samme som jeg ikke vil anbefale visse raser til nybegynnere eller folk som er mykere og svakere i personlighet.
En annen ting Jeg har lært steg for steg siden jeg mistet Ella er at mens på den ene siden er lederskap nødvendig i omgang med hunder, så det kan se veldig forskjellig ut avhengig av hva slags hund du har foran deg. Ella trengte at jeg var sammen med på en bestemt måte for at hun skulle fungere. Den eneste hunden jeg møtte etter henne med de samme behovene var en ung amstaff uten oppvekst med ekstreme tenåringsmanerer og noen dominerende egenskaper i tillegg. Utover det har jeg lært at få hunder krever at jeg er så stålsatt i mitt indre som jeg trengte for å være sammen med Ella.
Som for meg til det punktet at det du lærer av hundene dine kan overføres til resten av livet ditt. Sammen med Ella lærte jeg å sette grenser, krever plass og mye annet jeg ikke lærte som barn. Ella var en fantastisk lærer på den måten. Hun krevde at jeg skulle bli krystallhard i min egen kjerne for å møte henne og ikke la henne kjøre over meg helt. Denne kunnskapen har vært utrolig god for meg på alle andre områder av livet, og min takknemlighet for å ha blitt lært det er uendelig.
Det jeg lærer meg fra hundene jeg har å gjøre med nå er at det ikke trenger å være en konstant kamp å elske og ha nære relasjoner. Det er noe som sitter dypt i meg av mange grunner, og det tar tid å befeste innsikten, kunnskapen, følelsen og forståelsen. Kanskje det er derfor jeg har fire hunder rundt meg som jobber med meg på forskjellige måter for å få meg til å forstå. 😀
Noe annet meg lært og som blir tydeligere og tydeligere er hvor viktig det er å ha mål og retning når man tilbringer tid med hunder. Jeg tenker for eksempel på dette med hundetur når man går med mer enn to hunder. Noen spurte hvordan i helvete jeg bærer meg, men det er faktisk nesten lettere å gå tur med flere enn med hund. Det handler om struktur, orden og orden, å stille krav, og vite hva du vil, hvor du skal dra, og for å kunne vise det tydelig. Det er det i hvert fall for meg. Dette er forøvrig også noe som er veldig nyttig i resten av livet – å vite hvor du skal gå.
Og som en parentes; det verste med å gå tur med flere hunder er hvor flokete det blir med båndet. 😀 De floker seg sammen, det blir knuter, og det blir også trangt i hendene når jeg har de i kort bånd. Men det er verdt det. Det er en jævla deilig følelse å gå med to hunder på hver side som går pent og pent. ♥
Det er det, som synes, enormt mye å lære av hunder. Noen ganger litt uventede ting. Men alt dette og mer til er en av grunnene til at jeg foretrekker selskap med hunder fremfor folk flest. De er åpne, rett frem og ærlig i kommunikasjonen og måten de aldri lyver (Å vel, noen ganger gjør de det faktisk 😀 ).