Jeg tror de fleste er enige om at det finnes mange hunder med ulik mentalitet. Min personlige erfaring er mest med hunder som har veldig god selvtillit, høye tanker om seg selv, som elsker livet og tar det på alvor uten å tenke på mulige konsekvenser.
I løpet av de årene Jeg hadde min egen hund, og tilbrakte tid med andres hunder, Jeg har bare møtt en veldig forsiktig hund. En av mine tidligere daghunder var ekstremt forsiktig i begynnelsen på grunn av bakgrunnen hans. Men til tross for hennes forsiktighet, syntes jeg likevel det var ganske tydelig at hun var i stand til mer enn forventet – og det gjorde hun, med riktig støtte.
Nå har jeg kontakt med en helt annen hund, som på mange måter minner meg om min tidligere daghund. De er to helt forskjellige hunder, er/var forsiktige og sjenerte av helt andre grunner, men har fortsatt mye til felles.
En slik ting er det i hvert fall jeg personlig tror de kan takle. Min personlige mening er at de kan håndtere mye mer enn folket deres tror, hvis du bare støtter med sikkerhet og stabilitet. Det som betyr noe er imidlertid en solid fingertuppfølelse og evnen til å lese hvor mye du kan presse, når du må rygge og la hunden ta seg god tid, og når du kan begynne å presse igjen.
Hunden jeg har kontakt med akkurat nå kommer ikke å bli daghund, men han blir hos oss noen dager i slutten av august når mennesket hans skal bort. Vi har møttes flere ganger allerede og skal møtes flere ganger før tiden er inne, å la hunden bli vant til meg fremfor alt. Det er en veldig ung hund – han vil være rundt åtte måneder når han skal være hos oss.
Det føles litt litt sjenert å skrive om en rase jeg har veldig lite erfaring med (selv om en av mine daghunder faktisk er fra samme oppdretter), men jeg tar meg friheten til å gjøre det likevel.
Hunden det gjelder er en blanding mellom Shiloh schæferhund og ulvehund. Vet ikke hvordan prosentandelen av ulv i ham ser ut, men med tanke på hvor sjenert han er og hvor mye flyatferd han har, så jeg antar at det er en relativt stor andel ulver. Mer i ham enn i min daghund, er min mistanke.
Jeg har ingen noen personlig erfaring med Wolfdogs. Jeg har aldri møtt en ren ulvehund, det er heller ikke et løp jeg ville valgt å ha. Nå er jeg i og for seg ekstremt glad i daghunden med de samme rasene i, men jeg vet ikke hvor stor del Wolfdog er i henne heller.
Det har jeg imidlertid brukte mye tid på å se på Youtube-kanaler som omhandler Wolfdogs – særlig Dyrevakt, hvor kvinnen som driver kanalen (hvis navn forresten er Anneka Svenska) Jeg har flere selv, og bruker også mye tid på redning av ulv (hvordan i helvete oversetter du det på en måte som gir mening?). Den lille meg “kan” Jeg lærte om ulvehunder der, og det er delvis det jeg skal bruke når denne hunden er hos oss.
Veldig kort handler det om; Jeg kommer ikke til å tvinge meg selv på denne hunden til å si hei, klapp eller noe annet, på den annen side vil jeg strø hundegodbiter rundt meg og dermed tiltrekke meg kontakt (det har vi allerede gjort, og det fungerer), og jeg vil tilby ham en trygg og stabil ramme der vi jobber sammen, og en trygg og stabil støtte i ny, ukjente og skumle situasjoner (som ser ut til å være alt han ikke har opplevd ennå).
Jeg har en stor fordel i alt dette.
Jeg har Boyo.
Boyo er en helt fantastisk hund å ha som støtte og guide for hunder av det mer usikre og forsiktige slaget. Du kan si mye om hunden min, men han er veldig åpen og fremadstormende, han elsker alt og alle, han er nysgjerrig og glad, han går til det uten å tenke særlig over mulige konsekvenser, han antar liksom bare at alt er i hans favør. Og han er virkelig helt fantastisk til å vise andre hunder hvordan livet fungerer for ham. Det er han sååå bra på den måten, hunden min.
Men jeg tenkte som jeg ville ta og sladre (og skryte litt) om hva vi har klart å få til på de få gangene vi har møttes så langt. Denne unghunden og Boyo kom overens helt fra starten. Jeg tror Boyo ser på den lille fyren som en lillebror, og lillebror ser definitivt på Boyo som en superkul storebror.
jeg har tapt tellingen på hvor mange ganger vi har sett hverandre så langt, men tre viktige hendelser har skjedd, hvorav to er gigantiske i mine øyne.
Vi har gått et par korte turer sammen. Det høres kanskje litt latterlig ut, men på samme måte som Boyo er supermamma, det samme er denne hunden. Legg til sjenanse overfor andre enn hans egne, da blir den ganske stor. Da er han over å gå min vei – han vil lære det.
Moren hans bruker en bil, så han har aldri gått opp trapper. For en uke siden testet vi en superkort liten trapp utendørs – og det var kjempeskummelt, tenkte han. Men med støtte (og svært få krav) fra både meg og Boyo, han tok seg ned og opp kanskje tre trinn, flere ganger. Uansett hvor bra.
I går var de her igjen, og vi lånte med oss denne hunden for å trene trapper i trappeoppgangen. Det var første gang han var i trappeoppgangen vår, og bare å gå inn gjennom porten var litt skummelt. De kommer inn, og etter litt generell tigging tok han veien opp til tredje etasje hvor jeg bor – og ned igjen. Så utrolig dyktig.
Men det kuleste av alt skjedde etter gårsdagens trappetrening. Da vi gikk ut igjen og ventet på at moren hans skulle komme tilbake, så kom han og presset seg mot beinet mitt og jeg måtte klemme han skikkelig. Han som liksom har stukket av så langt båndet går hvis jeg kom for nærme før. Så må det selvsagt innrømmes at så snart moren hans dukket opp igjen, Jeg holdt ikke ut lenger. 😀 Men bare det at han søkte støtte og trygghet fikk hjertet mitt til å smelte.
Det blir det utrolig spennende å se hvordan dette går. Jeg håper at dagene han skal være hos oss vil være nok til at Boyo kan ha nok innflytelse på denne hunden, å bringe en slags varig endring. Forhåpentligvis kan vi støtte ham nok til å overvinne litt av usikkerheten hans, men det gjenstår å se.
.. og det burde det Vær også spent på å se hvor sliten Boyo vil være etter den uken. Uken før kommer en av våre daghunder tilbake etter sin lange ferie, og hun er her annenhver uke. Han blir kjempetrøtt bare av det, så det blir tre lange uker før han får en skikkelig hvile, stakkaren. 😀