Det har ikke gått mange minuttene siden jeg la ut min forrige innlegg, og jeg trenger allerede å skrive en til. 😀 Denne gangen skal det handle om hvorfor det er så viktig å tenke på sin egen rolle i sin egen hunds oppførsel.
Ella var min første hund. Hun er også min aller første lærer når det kommer til hundehåndtering. Gitt at hun kom fra Forsvaret, Hun var ekstremt hundeaktig – og jeg mener virkelig ekstremt hund. Det tok enormt mye av meg å håndtere hennes svevende energi, driv, vilje og så videre. Hun er som mitt forbilde i hvordan jeg forestiller meg en hund “vilje” være.
Jeg likte det Jeg var sammen med henne. Hun tvang meg til å være rettferdig, har en ryggrad av armeringsjern, ikke å trekke seg tilbake, skal bestemmes – til tider nesten til overdrivelse, for at hun i det hele tatt skal fungere. Hun er en av grunnene til at jeg tror at ledelse er så utrolig viktig.
Boyo er på på mange måter veldig lik Ella, og på mange måter veldig ulik henne. De er gjetere, begge to, så de har noen felles kjennetegn. Høy energi, for eksempel, selv om Boyo ikke engang kommer i nærheten av Ellas laveste energinivå, på sine mest energiske dager. Krydretheten og evnen til å miste deg selv i din egen høye energi er en annen ting de har til felles.
Men jeg må ikke ha samme intensitet i mitt lederskap med Boyo. Hvis jeg var sammen med ham, som jeg var med Ella, han ville nok gått av på midten. Han ville ikke nødvendigvis være redd – han kjenner meg for godt til det, men for ham, som han er, er den typen lederskap overdrevet. Du kan være mykere med ham, selv i de øyeblikkene han ser en hare/kanin/katt/fugl/uansett, og jaktinstinktet slår inn.
Men som meg beskrevet i mitt forrige innlegg, så han har noen ting som jeg kan synes er litt urovekkende. Hans hoppe til å stå og lene seg, for eksempel. Han gjør det med meg er én ting – i hvert fall hvis jeg inviterer det. At han prøver å gjøre det mot de gamle tantene som bor i porten ved siden av, er noe helt annet, og faktisk ikke helt ok.
Det fikk meg å begynne å vurdere hvorfor han tar seg friheten til å gjøre det, og hva det er i meg selv som gjør at han faktisk gjør det. Og tro meg når jeg sier det – minst 50% for grunnen ligger hos meg, ikke i fravær av “trening” (uavhengig av hva du legger inn i det konseptet).
For poenget med trening er for at hundene våre skal ta oss og det vi sier så alvorlig, at de faktisk følger våre instruksjoner. Jeg ser den setningen kan tolkes til at vi må være voldelige og slemme for at hunden skal ta oss på alvor, men det er ikke det jeg mener. Poenget mitt er at den som vil lære hunden noe må ha en rett og stødig en (mental) ryggrad, klarer å ikke vike, å kreve plass, og så videre. Vår personlighet må være litt sterkere enn hundens vilje til å gjøre noe annet (“opp”).
Til mine tilståelser høre det… eller, det er flere ting. En ting om gangen.
Gutt kom inn i mitt liv bare noen få uker før det første tilfellet av Covid, her i Sverige. Det, i seg selv, bidro mye til mitt forhold til ham. Ikke nok med det – Jeg oppdaget veldig snart at han var veldig forskjellig fra Ella i sin mentalitet. Sammenlignet med henne, hvor psyken var hard som krystall, er Boyo som smeltet melkesjokolade. Det tok meg ganske lang tid å finne en måte å forholde meg til ham på, som fungerte for oss begge. Det får meg også til å føle meg mykere, som ikke automatisk eller nødvendigvis er bra, alle tider.
jeg ville ha behandlet Ella annerledes hvis hun hadde vært valp/unghund/voksen i dag? Og, sannsynligvis. Jeg har lært mye opp gjennom årene. Alle som har sett og opplevd meg sammen med både Ella og Boyo vil nok være enig. Jeg har for eksempel lært å anvende kunnskapen jeg har, på en annen måte enn jeg gjorde før.
En av ulempene med å være mykere er at jeg lot Boyo slippe unna med mye mer enn jeg noen gang lot Ella gjøre. Turene er et slikt eksempel. Nå er det i og for seg en viss forskjell på å gå med en hunn og en hannhund. Tispene er, etter min erfaring, mer fokusert og lett kontrollert (med noen unntak, som jeg også har lært) enn hannhunder som tilsynelatende dør hvis de ikke får limt nesen til bakken. Det er en stor en, fet #ansiktspalm på den. 😀
Jeg har ikke bestemte meg for hvordan og hva de skulle endre, men før jeg begynner å gjøre noen større endringer i selve Boyo, bør jeg se nærmere på meg selv og finne ut hva det er jeg må gjøre, slik at de tingene jeg irriterer meg over skal fungere bedre.
Det er sikkert en eller to av dere som leser som synes jeg er gal av å tenke på ting som dette. 😀 Du må gjerne tenke det. Personlig synes jeg det er veldig givende, fordi det sprer seg som ringer inn i resten av livet mitt. Det er ingen ulemper med å se på navlen og tenke på hvordan du kan forandre deg selv til det bedre, uansett grunn.
Fordelen med hunder er at de er en direkte refleksjon av oss. Hvis hundene våre oppfører seg som kjerringer, det er sjelden tilfellet med hunden “opp”. Det mest sannsynlige er at det er oss selv som gjennom humøret vårt, humøret vårt og energien vi projiserer, påvirker hunden slik at den begynner å oppføre seg på måter vi ikke liker. Etter min måte å se det på, er det viktigere å i det minste start se over deg selv, før du begynner å prøve tog fjerne hundens oppførsel.
Men det er jeg, det.