Jeg har brukt de siste dagene på å se et par nye programmer jeg ikke har sett før, om hunder med ulike problemer, som får hjelp. Begge seriene er tilgjengelige på Disney+, hvis noen er interessert. En er Cesar Milan: Bedre menneske, Bedre hund, og den andre er Oppdrag: Hund (National Geographic) med Matt Beisner.
Jeg vet at de fleste av dere som leser ikke liker Cesar Milan i det hele tatt, og det er valgfritt. Om jeg får gjette (og det skjønner jeg, fordi det er bloggen min) Jeg vil tippe at du heller ikke ville like Matt Briesner.
For en gangs skyld skyld, jeg kommer ikke til å prise noen i det hele tatt til himmelen, og jeg skal ikke kritisere noen heller. Denne gangen skal jeg snakke om meg selv og min egen hund.
Totalt sett er Boyo en super fin hund. Han er veldig snill, han er en sofapotet deluxe innendørs, han er god i hundespråk og går fint på tur med andre hunder, han har en god forståelse av forholdet vårt og hvordan vi kommuniserer (som vi fremfor alt gjør gjennom kroppsspråk og ansiktsuttrykk), han tar for gitt at hele verden er fantastisk, verdt å undersøke, og at alle elsker ham like mye som han elsker dem. Han er morsom på den måten.
Så har han selvfølgelig noen mindre morsomme sider. Delvis fordi han er så jævla moderlig, så til den milde grad at det til tider kan være flaut. På-knappen hans får ham til å få energi veldig raskt, spesielt når ting skjer som han synes er morsomme (vi får besøk, vi ser harer/kaniner/katter/fugler osv ute). Mellom ham og meg selv har han funnet ut av det personlig plass, og når han ikke forstår, er det nok for meg å være tydelig og han trekker seg tilbake. Et blikk eller en klar hals eller muligens en pekefinger i luften kan være nok, så skjønner han at det er på tide å trekke seg tilbake.
En ting det Boyo setter stor pris på dette livet, det samme er å hoppe opp og lene seg mot en person – åpenbart mest meg. Han vil liksom stå der og lene seg med forbena hengende over underarmen min for støtte, og så han ønsker å se på verden fra et annet perspektiv en stund. For meg personlig er ikke dette et stort problem – Jeg ser når han er på vei, så jeg kan avbryte det hvis jeg ikke føler for det på det tidspunktet.
Hva jeg derimot synes mindre gøy er når han begynner å hoppe på andre mennesker. Det skjer noen ganger når vi er ute og møter folk han ser på som sine beste venner, eller når en av våre daghunder kommer/vil gå hjem med folket sitt. Problemet hans i de situasjonene er at han blir så begeistret at han handler uten å tenke først.
Ser akkurat nå meg på Cesar Milan spesielt, og bestemte seg for at det kanskje er på tide å begynne å jobbe litt med Boyo, spesielt når det gjelder å behandle mennesker, og hoppingen. Ideen er spredd spoilance ny, så jeg har ingen strategi ennå. Det jeg vet er at jeg kommer til å jobbe mer med intensjon og energi, enn noe annet. For meg er det mer et samspill enn noe annet.
Det er det her som gjør at jeg følger like mange hundemennesker som jeg gjør. Muligheten for å velge de delene jeg liker og som fungerer for meg og hunden min føles mye bedre enn å adoptere en hel filosofi som ikke i det hele tatt stemmer overens med den jeg er. For de som lurer; og, Jeg vil berømme hunden min når den gjør noe bra, men dere som har lest denne bloggen lenge vet at positiv forsterkning ikke er noe annet enn en enkelt, Ganske lite verktøy i verktøykassen min.
jeg tror mitt første trinn vil være å jobbe med impulskontroll.
Min tro er det når han lærer impulskontroll innendørs (det er der vi bør begynne), da blir det lettere å overføre det til andre situasjoner. Nok et steg synes jeg vi bør jobbe med, er inngangsdøren. Gjør og ikke gjør når noe skjer rundt døren. Det betyr at vi skal jobbe mye med ordet “oppholde seg”.
En annen ting vi må gjøre, er å jobbe med det med sin raskt eskalerende opphisselse så snart noe han synes er kult skjer. Han er ikke på langt nær så intens i sin spenning og energi som Ella, men det er fortsatt urovekkende. Jeg er en stor ambassadør for et jevnt og rolig temperament, så jeg tror faktisk jeg både trenger og burde bruke litt tid på det. Av en eller annen grunn sitter jeg fast på det “han er en sofapotet inni”, og vært fornøyd med det. Men det ville vært fint å ha en hund som ikke automatisk blir hysterisk i energien bare fordi.
Da kan jeg mener i og for seg at flere burde tilegne seg litt kunnskap og forståelse for hvordan man nærmer seg en hund, hvis du ikke ønsker å bli behandlet på denne røffe måten som Boyo kan vise noen ganger. I hans levetid har jeg bare møtt én person som klarte kunststykket å fullstendig ignorere ham, noe som førte til at han ikke brydde seg om den personen i det hele tatt. Hun er også en person som er allergisk mot pels og derfor ikke har hund, katt eller andre dyr.
Men til og med folk som har hunder og mer kunnskap enn gjennomsnittet bør man noen ganger tenke seg om to ganger før de begynner å hilse på en hund som er altfor begeistret.
Da vet jeg ikke hvis min erfaring med å ha schæfer er “Høyre”. Noen ser ut til å ha opplevelsen av at schæferhunder kan være reservert, men det er ikke min mening i det hele tatt. Både Boyo og Ella er og har vært overdrevent sosiale, så det er liksom mitt bilde av hvordan en schæfer ser ut “vilje” oppføre. 😀