Både Ella og Boyo er og har vært ekstreme griser. Begge har blitt og blitt helt hysteriske hvis de er lenger enn en halv meter unna meg. Spesielt hvis noen andre holder i båndet. Herregud, hvor vanskelig det er, tilsynelatende. Det er slik du skammer deg, noen ganger.
Jeg kan umulig husk alle gangene jeg har snakket med venner som påstår at hundene mine er sånn, fordi jeg vil ha det. Hvis jeg ikke ville ha det, ville de ikke vært slik, mener det.
Jeg forstår hvorfor du tror det, men jeg er ikke helt sikker på at det faktisk avhenger av det. Eller, i hvert fall ikke alene.
Slik tenker jeg;
Ella var veldig mye hund å håndtere. Og når jeg sier mye hund, jeg mener veldig, veldig mye hund. Forsvarstyske hyrder er ikke som vanlige hunder, kan jeg si. Det er mange som tror de kan takle slike hunder, og de fleste tar feil. Det var ikke så mange jeg stolte på når det gjaldt å forholde seg spesielt til Ella, fordi hun krevde så mye av den som holdt i båndet eller hadde henne rundt seg. Det skulle ikke mye til før hun kom ut av kontroll, og det handlet om å vite hvordan hun skulle oppføre seg rundt henne for at hun skulle fungere. Ikke mange hadde den autoriteten som kreves for at hun kunne følge dem på en måte som fungerte.
Boyo er betydelig mer håndterlig. Han blir imidlertid lett stresset når jeg ikke er i nærheten, og jeg er ikke så opptatt av ideen om å forlate ham med noen som ikke vet hvordan han skal håndtere det fornuftig. I tillegg er han ganske stor, og tilsynelatende ganske sterk (sier de som opplever ham slik – Jeg tror ikke det er verdt fem øre), som betyr at du må kunne håndtere en stor hund hvis og når den blir stresset i båndet (eller uten, for den delen). For jeg bruker andre metoder enn positiv forsterkning i slike situasjoner, vil ikke implisere noen som gjør det fordi jeg tror Boyo ville vært mest forvirret og vet enda mindre hvordan han skal oppføre seg. Det han trenger i slike situasjoner er en ro, trygg, stabil, målbevisst og tydelig person som kan støtte ham og gjennom energien som projiseres, hjelpe ham å roe seg ned.
Jeg er mett klar over at hundene mine så langt har en tendens til å bli latterlig mamma. Det kan være ganske flaut noen ganger, faktisk. Det er imidlertid ikke noe jeg aktivt jobber for, og selv om jeg tror jeg har greie på det meste jeg gjør eller ikke gjør med hundene mine, dette er akkurat noe jeg ikke har den fjerneste anelse om hva jeg må gjøre annerledes for å endre.
De eneste grunnene Jeg personlig kan sørge for at det blir slik, er akkurat det jeg nevnte tidligere. Begge hundene er av samme rase – hyrde, som er en veldig lojal hund, som også (tror jeg) kobles enkelt med EN person, selv om hunden er blant flere personer. Det, samt det faktum at jeg er singel. Jeg er den personen hundene mine kjenner best, mest intime, vi har veldig nære relasjoner, og de blir derfor veldig avhengige av meg.
Ella var for eksempel veldig avhengig av meg som leder, for at hun skal fungere. Vi hadde et godt planlagt system for hvordan samværet vårt skulle se ut, og når noen andre tok tømmene, var det åpenbart annerledes for henne. Nå hadde Ella absolutt en psyke av stål, men det betyr ikke automatisk at hun ønsket å ha det på en annen måte enn hun gjorde.
Boyo er en svart hund med meg, men jeg tror han er veldig annerledes når jeg ikke er i nærheten (fra det jeg fant ut). Gitt at begge er gjetere, du kan også regne med mye drama – begge er og var drama queens, på sine egne måter. #facepalm For ikke å nevne at de (gjetere, etter min erfaring) er dessuten ikke uavhengige for fem öre – de trenger virkelig sjåføren deres.
Jeg tenker personlig ikke at det er spesielt rart at hundene mine blir så latterlig mamma. Det er ikke noe gøy – men det er ikke rart (og det er to helt forskjellige ting).
er det mulig å gjøre noe med? Er det nødvendig? Er Boyo så moderlig at han ikke kan fungere uten meg?
Vi starter med Boyo – og nei, Jeg vil ikke si at han er så mamma at han ikke fungerer. Da jeg startet min reise gjennom forskning, kirurgi og behandlinger for brystkreften min, han hadde ikke noe annet valg enn å lære å takle å være uten meg til tider. Det var veldig vanskelig for ham i begynnelsen, men han hadde egentlig ikke noe valg. Jeg har vært heldig at den personen som hjalp meg mest med ham, har i grunnen samme måte å håndtere hunder på som meg. Det gjorde ting enklere, og lot ham komme gjennom det hele uten å bryte sammen. 😀
er det mulig å gjøre noe med? Ella er nå irrelevant, men med Boyo!? Og, Det er jeg overbevist om. Han er vant til det nå, enn han var før. Det kreves imidlertid at det er folk som er villige til å tilbringe tid med hunden min uten meg. DET er ikke det enkleste. Ikke fordi jeg ikke kjenner folk, men enten er de opptatt i sitt eget liv, eller de bor så langt unna at det blir et veldig stort prosjekt.
Er det nødvendig?
Både og. Det er som sagt litt flaut å ha en hund som er så ekstremt moderlig, som hundene mine blir. Noen ganger lurer jeg på om det ville vært annerledes hvis jeg hadde en hund av en annen rase. Det er verdt å tenke på neste gang det er på tide å skaffe seg en ny hund. Det ville virkelig ikke være galt å ha en hund som faktisk er mer uavhengig, Jeg kan tenke. Men samtidig plager det meg ikke nok til å tro at det er et stort problem. Jeg tror det er flere andre som synes det er vanskelig – men det er opp til dem.