Jeg skjønte for en stund siden at det er veldig lenge siden jeg har blogget akkurat her. Tenkte jeg skulle endre det litt, så det kommer et innlegg i hvert fall noen ganger. 😀 Foreløpig nøyer jeg meg med en liten generell oppdatering om hvordan vi har det her hjemme.
Siste nytt
Sist jeg skrev var i september. Det har faktisk ikke skjedd så mye siden den gang. Eller, jo, hva i helvete – det har den absolutt! 😮 Jeg holdt faktisk på å glemme! 😀
Før jeg fikk sykepenger jobbet jeg som fotograf. Jeg kommer ikke til å gjøre det igjen, men jeg har faktisk hatt fotokurs! Og det var så jævla sprøtt at jeg nesten besvimte på midten. Du aner ikke hvor fantastisk det var å gjenopplive det som er den største lidenskapen i livet mitt – fotografering. Jeg elsker og elsker hunder, men den interessen kommer ikke engang i nærheten.
I så fall. Boyo måtte naturligvis være med på alle møter der vi var utendørs (som var nesten alle). Han ble naturlig nok bestevenn med alle deltakerne, som vanligvis ikke hadde noe imot at han klatret opp på fanget deres, reiste seg og lente seg mot dem for å kose og se verden gå forbi, og generelt være på sitt beste, kjærlighetstørste meg.
Fra min side føltes det nødvendig å fortelle deltakerne at hunden min er ekspert på å lyve. Spesielt når han insisterer på å påstå at han gjør det aaaaaldrig få litt kjærlighet hjemme. 😀 😀 😀
Med flagrende tanker – her om dagen skulle jeg kaste søpla (faktisk en gammel åpnet sekk med valpemat som Boyo ikke tålte da han var liten), og tilfeldigvis snakket med en fyr som også ble kvitt søppel. Han er oppdratt med tyske gjetere og har hatt sin egen siden han flyttet hjemmefra. Det er nok ikke overraskende at han og Boyo umiddelbart ble superpolare.
Selv fant jeg ut at Boyo er delvis kjekk, delvis superfint, er godt muskuløs og i det hele tatt en helt fantastisk hund.
Det er en ting å vite om alt dette selv. Det er noe helt annet å høre det fra noen andre, spesielt et helt nytt menneske.
Det mest spennende som skjer akkurat nå, er at jeg fra og med tirsdag skal pusse opp leiligheten min. Det betyr at jeg brukte flere dager på å tømme bokhyller, skutt møbler, komprimert så mye som mulig på et så lite område som mulig, og så videre. Det er unektelig et prosjekt, men det blir bra når det er ferdig.
Så man kan håpe det fremfor alt Molly (katten) gir djevelen til å sette klørne i de nye bakgrunnsbildene. Og jeg håper også at det blir tørt en stund til, slik at de nye halltapetene ikke blir skitne av en våt hund, med en gang. Og jeg sier det, selv om jeg har valgt tapetet slik at det forhåpentligvis ikke er like godt synlig som på dagens tapet.
I og for seg – for tre uker siden eller så, Boyo rev nesebåndet han arvet fra Ella. Jeg husker ikke hvor gammel hun var da jeg kjøpte den, men det er nok det minste 6 – 7 år gammel. Det varte til Boyo så en katt utenfor, og trodde han ville jage den. Så brakk nesebåndet, og jeg var veldig glad for at det var en sikkerhetslapp festet til kjedet.
Omtrent en uke senere tok jeg Boyo til Arken Zoo og kjøpte en ny. Boyo syntes han fortjente en gave for å være så flink og tåle å prøve flere grimer, så han gikk og hentet en stor, rosa, raslende hjerte med en stor, smilende munn. Det var som å bare kjøpe og se fornøyd ut, og ta tak i pannen. Store, kjempebra, svart schæferhund med sin store, rosa, luftig hjerte, i tillegg til. 😀
Det hjertet har forresten allerede blitt til en sak, ikke noe mer. Det tok kanskje ti dager før han klarte å åpne et sted og begynne å rive loet av det. Takk gud at jeg oppdaget det før, så jeg tømte den for ham (og sannsynligvis konsumert mer enn 99% av all moroa). Noen ganger er han hard mot lekene sine, den gode Boyo.
Heldig for ham er han søt. 🙂