Iza har bodd hos meg og Boyo i litt over en måned på dette tidspunktet. I løpet av denne måneden har det skjedd utrolig mye med denne lille damen. Crikey, hvordan hun vokser – og spiser. 🥵 Hvis det fortsetter slik vil hun spise meg ut av huset, det er da en som er sann.
Jeg tror i og for seg at det endrer seg litt etter litt, fordi vi bytter fôr. Hun har spist en ganske billig en (fra oppdretter), og jeg satte henne på kattungemat fra Bozita, fordi jeg vil at hun skal fortsette å spise Bozita når hun blir stor.
Menn. Mat og hennes dyrking er langt fra det eneste som skjer.
Iza har gått fra å snerre til Boyo hver gang hun ser ham (de første dagene) å begynne å akseptere hans eksistens, til å begynne med fekting og boksing med nesa, till – dette, på bildet over.
Dette skjedde her om dagen, og mattehjertet mitt smeltet fullstendig. Det var en veldig varm dag, og Boyo insisterte på å ligge og trykke mot føttene mine. Plutselig hoppet Iza ned på gulvet, gikk og la seg ved hodet hans – og begynte å vaske ham. Etter det måtte han fungere som en pute, som han gjorde med en stor, rundt øye som stirret på meg som for å si “matt, Jeg tør ikke flytte for hvis jeg gjør det går hun sin vei og det er alt for koselig til at jeg vil forstyrre henne”.
Med andre ord, du forstår selv at hjertet mitt falt i gulvet og lå der veldig glatt. 🥰 Herregud, de var så søte.
Og jeg er så sinnsykt imponert over Boyo at hjertet mitt nesten faller ut av brystet bare på grunn av det. Det har han vært, og er, så utrolig bra med Iza at jeg er helt blodig. Han er tålmodig, han er rolig, han er (mesteparten av tiden) edru, han lar henne inngjerde og bokse med nesa, han blir helt stille når hun skjønner at han er dritt og vasker han – eller legger seg ned med ham som en pute, åpenbart.
Men det er absolutt ikke fred og ro. De tuller også. For en uke eller så, omtrent, de pleide når jeg skulle sove, legge seg på soveromsgulvet. Iza kastet opp magen, Boyo begynte å stikke på henne med nesen, hun kjempet og bokset ham, han pusset henne mer, til hun ble sliten, pep til, reiste seg og spurtet av gårde. 😅
Jeg føler meg så utrolig takknemlig for at hele denne prosessen har gått så bra, og på så kort tid. De har blitt akkurat så gode og nære venner som jeg håpet de skulle bli. Tilliten er fullkommen fra begge sider, som de forøvrig også retter mot meg. Men de har sitt eget forhold som jeg ikke er involvert i i det hele tatt, og det er utrolig vakkert å se.
Så våkner Boyos jaktinstinkt når vi er ute og han ser en katt, og hår, en fugl, pinnsvin, ekorn eller noe annet som beveger seg raskt – det er noe helt annet. Innvendig er han fantastisk med Iza, og jeg er både stolt, på scenen, imponert og takknemlig for at jeg har verdens beste hund (til tross for at han også er en muppet det meste av tiden – begge tingene kan være sanne samtidig 😄).