Med min og Ellas tiårsjubileum i dag, den 29 april 2019, Jeg starter denne bloggen som skal handle om livet mitt med Ella, men kanskje enda mer om hvordan vi mennesker kommuniserer med hundene våre, hvordan vi behandler og forvalter dem og hvordan vi skaper gode relasjoner med dem.
Men først – Hun! ♥
For ti år siden Jeg dro opp en boks med en åtte uker gammel valp og startpakken hennes fra Forsvarets hundeoppdrettsstasjon. Det var på tide for meg å bli grovfôrmann, og jeg har vel aldri vært så glad som i bilen på vei hjem med Ella sovende i armene mine.
Den første hon gjorde da hun kom ned på gulvet var å begynne å jage kattene. Ti år senere har hun ikke gitt opp den stygge vanen. På den tiden var hun imidlertid så liten at hun faktisk var litt mindre enn i det minste den største katten (Jeg har alltid hatt to, men det er ikke det samme nå som da).
Det tok flere måneder for å få rommet hennes rent – Herregud, vi løp opp trappene (bor i tredje etasje uten heis). Dessuten hadde hun energi og selv da, liten som hun var, vilje til å jobbe og lære nye ting. For meg som ikke hadde hund før (Jeg regner ikke med hunden vi hadde da jeg fortsatt bodde hos foreldrene mine) det var faktisk vanskelig å holde tritt med henne.
Og det har også det fortsatt. Det har alltid vært vanskelig å holde tritt med hunden min. Hun suser gjennom livet og vil oppleve og gjøre alt – helst samtidig. Hun blir automatisk besties med hver eneste person hun møter, og hun forventer oppmerksomhet deretter.
Ti år gammel hun har roet seg litt ned. Hun blir fortsatt hysterisk glad når vi møter folk hun kjenner, men hun kan ikke lenger kreve oppmerksomhet og ugagn like lenge som før. Leddene hennes gir seg, som jeg har kjent helt siden vi fikk resultatene fra røntgen av hofter og albuer før hun tok kondisjonstesten.
Sammen med Ella, jeg har hatt et liv som jeg av åpenbare grunner ikke ville hatt uten henne. Jeg lever med psykiske lidelser (bipolar lidelse) og i tillegg er jeg ganske lat og komfortabel. Ellas tilstedeværelse har tvunget meg utenfor døren selv når jeg ikke ville.
Det har hun også tvang meg til å se hardt på meg selv når det kommer til hvordan jeg vil forholde meg til hunder. For meg er ikke ledelse og dominans negativt ladede ord, selv om jeg vet at det er tilfelle for mange andre. For meg er det ikke annet enn å være en tydelig veileder som gir struktur og retning til hundens eksistens. Strategiene og teknikkene for dette varierer blant de fleste som bor med hunder, men jeg kan bare snakke for meg selv når jeg sier det (for meg) handler om å vite hvem jeg er og tørre å kreve plassen min.
Til tross for at vår felles liv de siste ti årene har ikke alltid vært en seng av roser, jeg er så utrolig takknemlig for at jeg fikk muligheten til å bo sammen med Ella. Jeg kommer ikke til å skaffe en annen mathund fra Forsvaret, og det er heller ikke noe jeg anbefaler til en privatperson – men faktum gjenstår; min erfaring med en hund avlet for forsvaret er at de er utrolig tøffe hunder. Jeg tror aldri jeg igjen kommer til å leve med en hund som har samme psyke som Ella.
Forsvarets Ella er en av de største kjærlighetene i livet mitt. Hun vil alltid være i hjertet mitt. Jeg kan ikke tro hvor heldige vi har vært, henne og meg, som, til tross for at de er så forskjellige, har jobbet så godt sammen.
#mattesjackejunge