I løpet av det siste halve året har jeg ved to anledninger måttet irettesette Ella på en ganske skarp måte. Ved begge anledninger har det vært fordi hun steg så høyt i energien at hun ikke lenger kunne ta fornuftige beslutninger eller oppføre seg på en akseptabel måte. Tider som dette krever at jeg møter Ellas intensitet på samme nivå – ellers klarer jeg ikke gjøre meg forstått.
Det som er interessant ved disse anledningene er å se hvordan omgivelsene reagerer. Den første gangen var vi omringet av en gruppe mennesker vi vanligvis møter en eller to ganger i uken, noen av dem tilhører Ellas beste venner. Denne spesielle gangen ble Ella veldig opphisset og selvsikker i søket etter oppmerksomhet, godbiter og kos/lek. Det endte med at jeg måtte ta tak i henne, og av seg selv gled hun liksom ned på siden og ble liggende og peset en stund mens hun sakte kom til fornuft igjen.
Min personlige mening er at når vi står sammen med folk vi kjenner, er det helt ok for henne å søke oppmerksomhet, tigging og så videre – til en viss grense. Når hun blir for intens, anser jeg det som min jobb som moren hennes å hjelpe henne med å tone det ned. Hunden min går fra høy energi til å bli et damplokomotiv uten stoppknapp veldig raskt, og så er det jeg som må fungere som bremseklossen hennes.
Ella reagerer og reagerer generelt veldig godt på fysisk kontakt. Men det er ikke nok å legge en hånd på henne og si at hun skal roe seg. Slik at hunden min skal få muligheten til å puste inn og ut et par ganger, komme til fornuft og faktisk høre hva jeg sier til henne, jeg må ta tak i kroppen hennes og vise henne at det er på tide å roe seg ned.
For de som har ikke hatt denne typen hund, det kan sikkert høres ut begge deler (når jeg forteller) og ser veldig hardt ut. Det jeg har å si om den saken er at det er forskjell på hund og hund. Noen har en energi og intensitet som trenger hjelp til å komme ned på et overkommelig nivå – både for sin egen og andres skyld. For meg er det åpenbart at jeg ikke takler Ella og en av mine beste venners små latterlighet, squeaky Bichon Havanais på samme måte – Jeg kan ikke bruke den samme energien, samme stemmemodus – og med den lille herren, heller ikke den samme fysiske berøringen.
Hvorfor?
Fordi de er to helt forskjellige individer, forskjellig i størrelse, fysisk styrke, energinivå, intensitet og så videre. Jeg har imidlertid venner som har og har hatt større hunder enn Ella, med lignende energi og intensitet. De er veldig forståelsesfulle for hvordan jeg trenger å håndtere hunden min i situasjoner der hun risikerer å ta over kun gjennom sin intensitet og faste overbevisning om at hun er et damplokomotiv.
En annen Jeg hadde opplevelsen her om dagen – eller den andre natten, skal jeg si. Vi var ute og på kort (som de er, tall) gange klarte vi å møte fire katter. Ella liker tanken på å jage katter ute og blir like begeistret hver gang vi ser en katt. Sist gang var en katt halvt gjemt i buskene ved parkeringsplassen utenfor huset mitt, og Ella ble frisk i løpet av en tusendel av et sekund. Katten var ganske kul – den ble der den bare så på oss. Men Ella bjeffet og trakk i båndet og oppførte seg som en muppet.
Jeg har aldri likte denne oppførselen til Ella. Aldri. Noen ganger er det mer håndterbart, andre ganger var det nesten umulig å få henne ned på et overkommelig nivå. Denne gangen fungerte det greit.
Selv om jeg blir det alltid litt flau når jeg for eksempel har knurret mot hunden min og oppdager at noen har hørt det. Denne gangen gikk en ung kvinne forbi, og jeg klekket ut noe sånt som “beklager hundens oppførsel”. Til min store overraskelse var hun glad for å se at noen faktisk korrigerer hundens oppførsel på samme nivå som hunden er, og det gjorde meg glad.
jeg tror mange savner det, at du må møte hunden din med samme intensitet, når du utfører en irettesettelse/retting. Å ha en myk energi når du må være fast mot en hund som er for intens, fungerer ikke. Det er egentlig bare et rot av alt – tro meg, Jeg har prøvd.
Det viktigste lærdom jeg tror du kan og bør lære av dette med irettesettelser er at du aldri skal være sint. Det er ikke alltid det letteste – Igjen, tro meg, vært der, Gjort det. Men når du innser at hunden ikke oppfører seg på en bestemt måte for å fornærme eller sjenere deg, er det lettere (uansett for meg) å ikke bli irritert i samme grad. Sinne bidrar ikke til kommunikasjon og skygger for intensjonen og hensikten din med det du prøver å få frem.
Å kommunisere med hunden din er en interaksjon og en interaksjon. Hunden din reagerer på energien din, og gjennom hundens oppførsel kan du finne ut om du trenger å endre noe i din egen væremåte.
Vanligvis lettere sagt enn gjort, men en ekstremt spennende måte å utvikle seg på. ♥