Ella er som sagt ikke lenger en ungdom. Hun fylte ti år den dagen 4 mars, og allerede et par år før det begynte det å bli lagt merke til, dette med leddene hennes. Hun har haltet av og på, og vi har gradvis blitt tvunget til å redusere lengden på turene våre. Distansene vi går i dag som lange turer kan sammenlignes med sengevætingen da hun var yngre.
Jeg vet ikke om Jeg er ekstra latterlig blodig, men jeg vil gjerne være litt forsiktig med hunden min nå som hun er gammel. Vi går ikke så langt, og vi går ikke særlig fort heller – normalt gangtempo de dagene vi har lyst, ellers saktere.
Hva jeg synes er det vanskeligste med å leve med en gammel hund er i hvilken grad det er ok å være blodig. En gammel kjenning fortalte meg en gang at han heller ville utnytte tiden som er igjen, sørger for at hunden har det gøy, å skape nye minner sammen – heller enn å være for forsiktig.
Og faktum er at det er et poeng i det. Jeg liker å glemme det fordi jeg ikke kan tenke meg å være uten Ella min, menn – for hvis skyld sparer jeg henne?
Er det for at jeg skal få beholde henne i et par måneder til, men at hun kjeder seg i mellomtiden? Eller er det for hennes skyld, slik at hun slipper å lide?
Turene våre er som sagt veldig, veldig kort nå. Vi går ikke ut for å trene eller trene kondisjon – vi går ut slik at Ella kan pisse og drite, lukte litt og rulle i harsk dritt på plenene. Bjeff på en annen hund (eller katt, for den delen) – vær så hunde-ig, i tillegg til. Og det er ok.
Men faktum er at det er bare så mange forskjellige måter å omgå dette på. Uansett hvem av dem vi velger å gå, så det var ikke lenge siden sist vi var der. Og tro meg når jeg sier det; det er så fryktelig kjedelig at vi nesten snapper begge to.
Vi har en elektrisk lysløype her. Det er nært og godt – og videre er den delt inn i et antall kortere stykker krysset av asfalterte gangveier hvor du kan gå av hvis du blir lei av banen. Det betyr at du ikke trenger å gå hele veien, men kan bare gå et lite stykke.
Det er det vi gjorde i dag. Jeg har dratt meg til å gå dit, fordi jeg ikke hadde råd til å kjøpe et flåttkjede til Ella før helt nylig. Hun har allerede hatt to flått, og flått er blant det ekleste jeg vet. Men nå har hun halsbåndet og flåtten kan bli liggende på gresstråene hennes, grener og så videre og trenger ikke å bli med oss hjem i det hele tatt.
Og jeg tenkte da vi gikk den første, veldig kort bit i sporet at vi må gjøre dette oftere. Jeg aner ikke hvor mye tid vi har, meg og min Ella, men jeg kommer nok til å forlate ideen om å redde henne så mye som mulig. Det er nok litt finere, både for henne og meg, hvis vi kan gå litt i rillen og ha det skikkelig kos i stedet for å dø av kjedsomhet på gangstiene rett rundt her.
Men det gjør meg veldig trist å tenke på hvordan vi må tilpasse oss utholdenheten hennes som tross alt bare blir mindre og mindre. Før eller siden kommer vi dit når hun ikke klarer å gå opp trappene til tredje etasje der jeg bor, når hun ikke klarer å hoppe opp på sofaen eller på senga. Før eller siden må jeg ringe og avtale – og det vil jeg ikke.
Det er mye som er positivt med å ha en gammel hund – de er kloke og kloke og jævla gode. Men de blir ikke yngre, og til slutt forlater de en.