For å sparke i gang innlegget; Jeg er overhodet ikke interessert i å trene hund. Dagens hundekurs ser alle ut til å ha en filosofi og mentalitet som jeg ikke kan stå bak – fordi jeg bare ikke tror det er gunstig for meg og den typen hunder jeg er interessert i. Jeg er overbevist om at positiv trening på den måten som forfektes akkurat nå er flott – for en bestemt type person med en bestemt type hund.
For andre hunder – ikke så mye.
Det er ikke vanskelig lære en hund å sitte, løgn, bli og så videre. Det er heller ikke vanskelig å trene den i miljøet, sosialisere det og så videre. For denne typen læring kan positive metoder være gode – selv om jeg personlig synes de har sine ulemper også. Nå er Ella sparegris, noe som er helt og holdent min feil fordi jeg brukte mye godteri på treningen vi gjorde opp gjennom årene.
Men faktum er at uansett hva slags belønning som brukes, kan resultatet bli at hunden forventer belønningen, men sinnstilstanden endres ikke til det bedre – det kan til og med bli verre.
Jeg satt og tenkte litt på dette med hvordan den positive treningsmetoden folk argumenterer for sin sak. At man ved å rette/straffe/irettesette risikerer å skade hunden og ødelegge forholdet til den. Jeg lurer på om den samme retorikken ville blitt akseptert og tolerert hvis den ble brukt i saken om menns vold mot kvinner?
opplever jeg egentlig det så mange mennesker legger en utrolig mengde menneskelige følelser og reaksjoner på hundene sine. Dette gjør at du også stiller absurde mengder forventninger og krav til hunden din, som jeg ikke synes den skal leve opp til. Hvorfor? Fordi det er en hund. Ikke et menneske.
Ella er f.eks en veldig pushy og pushy hund. Hvis jeg kastet en kjøttbolle (som alltid brukes som eksempel) hver gang hun fungerte damplokomotiv, ville hun løpe og spise det, så kom tilbake for å få en til, dels ville hun bli ganske feit. Når hun er så påtrengende og pågående og faktisk veldig krevende, er det ikke mer enn rimelig – jeg tror, at mine krav er av samme styrke som hennes, hvis ikke sterkere; nemlig at hun roer seg. Kjøttbollen fungerer kun som avledning, det får henne ikke automatisk til å slutte med sin uhøflige oppførsel.
Hvis jeg var henne vil jeg se kjøttbollen som en belønning for å gjøre det rette.
Ellas store fordel er at energien hennes aldri blir negativ eller destruktiv. En av hennes største styrker er livsgleden, at hun elsker mennesker og blir bestevenn med alle vi møter (innen ti sekunder). Det som gjør det hele stressende er at hun har så mye energi, og energiboost kan du egentlig ikke trene bort, jeg føler. Det er noe som må dempes på andre måter – gjennom kommunikasjon.
Jeg er litt fascinert over at vi generelt sett er så dårlige til å kommunisere med hundene våre. Vi er flinke til å trene dem; vi går på hundkurser, lære dem, ligg, oppholde seg, vakker pote, rulle rundt, spille død og så videre – men vi lærer ikke hundens måte å kommunisere på, og i min verden er det noe vi taper mye på. Det er så interessant og spennende som det kan bli å bevisst fordype seg i måten hunder kommuniserer på. Alt som har med trening å gjøre er i mine øyne helt uinteressant og mer eller mindre bare for tidsfordriv. Og, bortsett fra hverdagslydighet, selvfølgelig, fordi du trenger det. Men selv det kan oppnås gjennom kommunikasjon med hunden din i stedet for trening.
Når jeg tenker nærmere poenget, da slår det meg at mange har en veldig paternalistisk holdning til hunder. I stedet for å se hunden som en livsledsager i mye større grad enn vi gjør i dag, da ser vi det som en som må ivaretas på en faktisk ganske nedverdigende måte. Sikkert, hvis hunden får et sår må vi kanskje til veterinæren – og vi vet bedre enn hunden. Men du kan kanskje se på deg selv og forholdet til hunden din på en annen måte?
Dette er ikke det en måte for meg å menneskeliggjøre hunden på. Snarere motsatt – for meg føles det som å feire det er bare en hund. At vi jobber annerledes, men lær å kommunisere på en måte som gagner begge parter. En måte som er så nær naturen at den bare fungerer i en verden styrt av mennesker.
Jeg ønsker det flere innså forskjellen mellom hundetrening og hundekommunikasjon. For meg er det to helt forskjellige ting, og på sikt tror jeg at hundekommunikasjon er viktigere enn trening. Å lære en hund noe går raskt, da kreves kun vedlikehold av kunnskapen. Å kommunisere med en hund er noe man gjør gjennom hele hundens liv. Det krever litt mer, men er betydelig mer gunstig for forholdet på sikt.
Jeg ønsker også at flere skjønte at det er forskjell på hund og hund. Det er en helvetes forskjell på Ella og en chihuahua. Det er ikke mulig å bruke de samme metodene med to så forskjellige hunder. Noen hunder har en myk mentalitet, og da må du tilpasse kommunikasjonen til det. Andre hunder – som Ella, har en mye tøffere mentalitet, som betyr at de både trenger og kan håndtere tøffere kommunikasjon fra sitt menneske. Å møte hardt med mykt vil ikke være bra, like lite som det vil være godt å møte mykt med hardt.