Først vil jeg bare si at jeg har lest kommentarene dine, du som la ut på Facebook. Jeg har ikke svart, fordi jeg ikke har noe å si. Jeg er helt tom. Men jeg vil likevel takke – fremfor alt til deg som med dine kommentarer bekrefter det jeg selv føler om meg og Ella. Forholdet vårt var spesielt.
jeg øver for opptatt med å ikke ha hund. Det går sånn. Jeg teller timene mellom det som skal være turer. Jeg teller timene til jeg skal sette telefonen i laderen, som jeg alltid gjør mellom de to siste turene. Jeg må holde styr på timene som går mellom måltidene til kattene. For ikke å snakke om at jeg må huske å skifte vannet i vannskålen. Vanligvis ville Ella fullføre det, men i varmen innendørs nå må det byttes i stedet. Og så må jeg rense søppelkassene.
Noe jeg startet med da faren min døde for et par år siden var å fortelle meg selv på en ganske brutal måte at han er død. Han er ikke her lenger. Og det er det jeg gjør nå også. Ella er ikke her lenger, og det må jeg huske.
Jeg er glad for det Jeg har fotografert Ella like mye som jeg har gjort opp gjennom årene. Noen dager før termin tenkte jeg å gå ut med henne og kameraet, bare for å finne at batteriet hadde gitt opp. Det var verken tid eller penger til å bestille en ny på den tiden, så jeg må nøye meg med opptakene jeg har. Og det gjør jeg – Jeg har sikkert hundrevis av bilder av henne i forskjellige aldre. Hun har vært fotomodell for meg hele livet, så hun hadde vanen inne.
Hva jeg synes er så ekstremt rart.. Ingen, det er ikke bare én ting. Det er mange ting som er så ekstremt rart. En av dem er at det føles så naturlig at hun ikke er her. Det skjønner jeg ikke. Spesielt ikke siden det føltes så naturlig at hun var her.
Skal man være det krass, for øyeblikket er det noen fordeler med at hun ikke er her. Hun var midt i å felle pelsen, og nå slipper jeg å forholde meg til alle disse absurde pelshavene på gulvet. For ikke å snakke om påfølgende løp. Dessuten slipper jeg å gå ut i helt uutholdelig varme. Jeg kan sitte inne foran viften i stedet.
Å være litt mer krass, det er fint å slippe den konstante bekymringen og alle tankene om hvordan og når det blir. Det er gjort nå, og jeg trenger ikke bekymre meg lenger.
Men det gjør det ikke at det føles morsommere. Det betyr ikke at det er en hund som så fort hun hører meg bevege seg kommer løpende og spør hva vi skal gjøre nå. Jeg trenger ikke bekymre meg for hvor langt vi kan gå denne gangen, men det gjør ikke det morsommere å savne de vakre øynene hennes, hennes store, bredt glis og de myke ørene hennes.
Jeg har ryddet legg det meste etter henne. Jeg har matbingen og stativet med matskålene hennes står fortsatt på kjøkkenet, for jeg har ingen steder å gjøre av dem. Jeg skal prøve å legge den i skapet inntil videre.
Det går ganske bra lange øyeblikk. Da bryter jeg sammen helt uten grunn. På dass. Ved vasken. Når jeg lager mat. Når jeg behandler bilder eller layout.
Jeg elsker min katter dypt, men akkurat nå har jeg vanskelig for å føle meg nær dem. Stillheten etter Ella brøler alt for høyt. Det vil ta en stund før følelsen av et liv uten henne normaliseres. Jeg tror de små jentene er litt forvirret, de med.
En av de sterkeste følelsene jeg har akkurat nå er at jeg trenger en hund. Fordi jeg av åpenbare grunner ikke kan ha Ella, Trenger jeg en til?. Jeg har starten på en plan for hvordan jeg skal oppnå det. Jeg trenger nok mye hjelp for å komme dit. Jeg vil informere mer om det når jeg har en bedre ide om hvordan jeg skal oppføre meg.
Det er jeg uansett glad jeg bestemte meg for å ta mer tid for meg selv. Jeg er langt fra klar til å møte omverdenen.
Det får vente til jeg føler at jeg kan møte det uten Ella ved min side.