Det er mer enn et døgn siden Ella fikk sovne for siste gang. Fast. Selv har jeg en hestejobb foran meg. Å lære å leve med stillheten og rommet hun etterlater seg. Hunden min var av typen der hennes personlige rom var minst tjue ganger større enn kroppen hennes. Hun tok plass, min Ella, både fysisk, følelsesmessig og mentalt.
På samme måte som de siste dagene har vært fylt med “siste gang med”, kommende dager er stappfulle av “første gang uten”. Jeg har akkurat begynt å lage mat, uten at en Ella ligger i gangen og ser inn på kjøkkenet med store, runde øyne. Tidligere i dag åpnet jeg spiskammerdøra uten at en Ella kom susende for å se om jeg skal plukke ut et bein eller noe godt til henne.
Jeg bare dedikerer akkurat all tiden jeg brukte på å ikke ha min Ella, bare nei. Stillheten her hjemme brøler. Skrittene mine ekko i hvert rom hun ikke er i. Tomheten er uforsonlig stor. Det er ikke en eneste hund der ute som noensinne vil fylle tomrommet etter min Ella.
Det er så ekstremt fremmed, og samtidig så naturlig. Jeg var bekymret for akkurat det. At det ville føles like naturlig å ikke ha Ella, som å ha henne her, livet lever. Men av en eller annen grunn føles det som om det er akkurat slik det skal være. Hun har vært her, og nå er hun ikke her. Hvordan i helvete kan det føles slik?
I og for seg; det føltes akkurat det samme da pappa døde. Et øyeblikk var han der, det andre øyeblikket var han ikke der. Og når noen har sluttet å eksistere, å leve, er det så utrolig vanskelig å tenke seg å ha denne her, igjen. Du er enten det ene eller det andre. Levende eller død.
Det er ingen vei tilbake.
Jeg skrev en innlegg om Ella på bipolarbloggen tidligere i dag. Det er imidlertid verdt å ta opp her også siden det tross alt handler om henne, en hund. Hvis du ikke orker å lese det andre innlegget, kan jeg fortelle deg at det handler om hovedlærdommen jeg fikk av Ella, men skjønte det ikke før i dag. Helt utrolig – ti år sammen med en hund, og ikke før dagen etter at hun er borte skjønner jeg hva hun har prøvd å lære meg i alle disse årene.
Når vi gjorde det Ellas skikkethetsprøve for Forsvaret, var en kommentar fra testlederen om at Ella var så utrolig blid. Og du kan trygt si at det var en av hennes hovedegenskaper. Hun elsket å leve, hun elsket mennesker, hun hastet gjennom livet og hadde det kjempegøy i prosessen, og hun forventet alltid det beste.
Sistnevnte er verdt å nevne, fordi jeg ved ganske mange anledninger i løpet av årene våre sammen har tenkt at vi aldri har møtt noen som ikke likte Ella, eller som ønsket henne syk. Jeg har også tenkt at jeg ikke helt vet hvordan verken hun eller jeg ville ha reagert hvis hun møtte noen som kanskje slo henne eller sparket henne. Jeg kan liksom ikke se det foran meg, selv i min villeste fantasi.
Og det er jeg takknemlig for det. At det ikke har skjedd, og at verken hun eller jeg kunne forestille meg det. Jeg er tilfeldigvis overbevist om at det du tenker, du skjønner det. Og det er her den store takknemligheten for realiseringen av det som er min største lærdom fra Ella kommer inn.
Når du har holdningen Ella hadde til livet, er det vanskelig å mislykkes. Da blir alt gøy. Jeg er meg selv, selv om jeg har en sterk tro på hvordan det fungerer, veldig dårlig på det. Men nå har jeg tenkt å gjøre som jeg gjorde da far døde; ta inn leksjonen og utvikle Ellas beste egenskaper i meg selv. Det føles som det beste jeg kan gjøre for å hedre hennes minne.
Hvordan jeg burde Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal oppføre meg, men jeg tror det ordner seg. Jeg vet bare at jeg har tenkt å bruke tid på å sørge og lære å leve uten Ella min. Samtidig har jeg tenkt å praktisere hennes livsglede og bekymringsløshet. I tillegg har jeg tenkt å planlegge hvordan i helvete jeg skal bære meg for å kunne få min neste hund. Fordi jeg trenger en hund av så mange grunner.