For noen timer siden fikk jeg hund. Nå har jeg ikke lenger hund. Etter det siste halvårets kraftige forverring har jeg latt Forsvarets Ella gå videre.
Jeg bestemte meg en uke siden. Jeg har ikke sagt noe fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle si det uten å bryte sammen mer enn jeg gjorde helt alene. Ella og jeg har brukt den siste uken sammen på å ta det med ro og se venner jeg visste ønsket å se Ella en siste gang. Jeg har vært nøye med å holde meg til rutinene – ved rutiner, og ikke gjøre en stor sak ut av det. Det har føltes viktig å ikke bekymre hunden min mer enn nødvendig (som jeg delvis gjorde, bare ved å være trist).
I morse var Jeg er nær ved å ombestemme meg. Det var så utrolig nærme at jeg ringte og avtalte en time, som Ella var ved veldig godt mot og ganske sprek for sitt gamle jeg. Men jeg snakket med en av mine beste venner, og allerede under samtalen skjønte jeg at min forrige avgjørelse var riktig. Verken Ella eller jeg ville ha godt av at hun levde en måned eller to til.
jeg er også utrolig fornøyd med veterinæren som hjalp oss. Vi har sett akkurat den veterinæren før – det var hun som røntgenfotograferte Ella da hun var rundt ett år gammel. Hun ble en stund etterpå og vi snakket om forsvarshundene fordi hun har erfaring med dem. Det føltes veldig hyggelig å få bekreftelse på at disse hundene er et eget kapittel, og ikke nødvendigvis lett å ha. Det var også den samme veterinæren som hjalp meg med en av mine første katter, da hun ble akutt supersyk og ikke orket å leve lenger. Jeg er utrolig takknemlig for lykken min med å ha den samme veterinæren til slike viktige hendelser i livet mitt og dyrene mine.
Det er så utrolig mange ting å være takknemlig for når det kommer til Ella. Mannen til rare par enn oss to må nok se etter – men til tross for det har det fungerte. Det har ikke vært en seng av roser – langt fra. Men det har fungert, og forholdet vårt har vært noe helt spesielt. Faktisk er det den typen menneske-hund-forhold alle ønsker, men få er velsignet med. Jeg var så heldig å få oppleve det sammen med Ella.
jeg er også utrolig takknemlig for alt jeg lærte om hunder gjennom Ella. Hun har måttet stå som forsøkskanin i mine tidlige forsøk på ledelse og kommunikasjon. Hun har lært meg å håndtere en hund med ekstremt høy energi og intensitet. Hun har trent meg i ledelse – på en måte som passer meg, og i forlengelsen henne.
Ekstra kult med Ella er at jeg aldri har møtt noen, enten menneske eller hund, som lever i nuet slik hun har gjort. Det har aldri vært noe da eller siden for henne – det har vært her og nå. Dette er noe jeg har reflektert over spesielt de siste ukene. Som standard Jeg er utrolig dårlig på det selv – i hvert fall når det gjelder å være tilstede i nuet.
Ulempen med det er at jeg den siste uken hadde utrolig vanskelig for å se for meg et liv uten Ella. Hun har vært her – ikke. Jeg kunne liksom ikke se det sen foran meg. Nå er jeg med sen, og plutselig følelse når uvirkelig.
jeg er veldig, veldig avstumpet. Jeg våknet i går ettermiddag ca 15.20, og har ikke lagt meg enda (ca 21.10). Jeg ville ha alle timene som var igjen med Ella, så jeg tok dem. Men alle timene med våkenhet gjør at jeg egentlig ikke føler det – og det er poeng til det. For eksempel at jeg forhåpentligvis ikke bryter helt sammen før jeg i det minste kommer et stykke unna tapet.
Det er mulig at jeg faktisk overlever dette. Ella er min første hund, så jeg vet ikke helt hva jeg kan forvente. Det eneste jeg vet med sikkerhet er – flere ting, faktisk. EN; rutinene vi hadde, uansett hvor ukonvensjonelle de var, er en av tingene som holdt hverdagen min sammen. Uten Ella blir dette vanskelig å vedlikeholde på egenhånd. En annen ting er det jeg skrev om.. i går!? Samspillet vårt forhold besto av – Jeg har trengt at hun var det hun trengte fra meg.
Så tar jeg meg friheten til å være stolt av både meg og Ella. En vaklende nybegynner med en hund kom seg gjennom en rekke feil med en hund som er alt annet enn en nybegynnerhund, og klarte å få en overdreven energisk, intensiv, sprudlende glad og glad hund – men som også var utrolig kjærlig og snill. Jeg har også tenkt å ta meg friheten til å anta at hvis jeg lykkes så godt med en hund oppdrettet av de væpnede styrkene, Jeg vil takle i grunnen hvilken som helst hund.
Sist men ikke minst Jeg vil takke Ella selv for å ha gitt meg privilegiet å låne henne i ti år. Takk for alt du lærte meg. Takk for all kjærligheten du har gitt. Nå var det på tide å returnere deg – jeg elsker deg, alltid. ♥