Dette innlegget kommer nok til å bli mer personlig enn jeg egentlig ønsker på denne bloggen, men det blir som det blir. Som du sikkert vet lever jeg med det bipolar lidelse, og dette kommer i det minste delvis til å handle om den balansen, stabilitet og styrke jeg har problemer med å oppnå på egenhånd. Dette er en av de største grunnene til at det er så viktig for meg å leve med en hund.
Å ha hund i ens liv betyr at man må være stabil, trygg og sterk i seg selv. Hvis du ikke er det, er det en risiko for at alt blir en pannekake. Å ha en hund som Ella krever ganske mye stabilitet, trygghet og styrke. Jeg vet ikke nøyaktig hva som forårsaker det, men jeg tror jeg synes det er lettere å være alle disse tingene når jeg har en hund. Det er som så mange andre ting (Jeg har lagt merke til); Jeg trenger en motpart for at jeg skal være noe. Jeg må ha noe å reflektere meg selv i for å vite at jeg eksisterer.
Å leve med Ella gjør meg til en person jeg liker å være. Det forsterker mitt eget behov for stabilitet, trygghet og styrke. For det er også noen der som kan og vil motta det jeg prosjekterer, det blir både lettere og morsommere å gjøre det. Det er et samspill, helt enkelt. Det er nødvendig for at mitt og Ellas forhold skal fungere. Hun trenger at jeg er sterk, stabil og trygg. Jeg trenger at hun er det.
Og der ligger mitt problem akkurat nå. Ella er gammel. Det er veldig, veldig snart tid for henne å gå. Hun er gammel og har det ikke bra. Jeg har selvfølgelig en plan for det – Jeg kommer ikke til å la hunden min lide unødvendig.
Men jeg blir det utrolig stresset over at jeg ikke skal ha hund snart. Ella er mitt anker, min barometer. Uten henne mister jeg fotfestet. Jeg vet egentlig ikke hvem jeg er uten hunden min. Av åpenbare grunner vil jeg finne ut av det, enten jeg vil eller ikke. Men for å være ærlig så skjønner jeg ikke helt hvordan jeg skal klare meg. Snart er det ingen som trenger min stabilitet, min ro, min balanse og min styrke. Hvor skal jeg gjøre med det?? Hvorfor i det hele tatt bry å ha det?
Jeg skjønner det det er i stor grad tristheten som taler nå. Det er slett ikke sikkert at det stemmer at jeg slipper alt jeg trenger, fordi hunden min snart er borte. Men dette er tanker jeg har, og jeg har tenkt å tillate meg å ha dem.
Og det har jeg småjentene mine. Tissen vil være her, selv om de ikke har samme behov for meg som Ella har. De bryr seg ikke om jeg sitter og gråter i flere timer i strekk eller om jeg danser på bordene en uke i strekk. De kommer nok til å riste på hodet og ta en #ansiktshåndflate og spørre hverandre hvorfor de har den rareste personen i verden.
Jeg vil trenger en ny hund etterhvert. Først har jeg tenkt å lande på at Ella ikke eksisterer (når hun er borte). Det tar nok hele sommeren uansett. Men senere. Etter det. Jeg tror jeg trenger en hund – og tydeligvis ikke bare for å komme meg ut og ikke isolere meg helt. Jeg trenger en hund for å være den jeg vil være.
Dette er for ellers en av grunnene til at jeg vil ha en litt tøffere hund. Ella er ikke nødvendigvis en enkel hund å håndtere, selv om hun er verdens snilleste og fineste. Høy energi og intensitet kan være svært belastende å håndtere hele døgnet. Å bo med henne har imidlertid gitt meg en smak for hunder som krever litt mer av mennesket sitt. Jeg tror jeg ville blitt lei av å ha en til snill og beskjeden hund.
jeg tror jeg trenger å ha en hund som igjen trenger at jeg er så sterk, klar, stabil og trygg mann å fungere. Det blir aldri det samme som det er med Ella fordi det ikke blir samme hund – men selve fenomenet er noe jeg tror jeg bør forfølge.