For to uker siden satt jeg på gulvet hos veterinæren med Ella i armene. Hun var illojal, helt slapp. Det var ikke et tøft av liv igjen i kroppen hennes. Jeg var forberedt på å sitte der lenge sammen med henne når alt var ferdig, men jeg orket ikke å se øynene hennes så jeg dro. Jeg forlot henne med teppet surret rundt henne, og så dro jeg.
På det tidspunktet hun var allerede død, Så jeg tror egentlig ikke hun brydde seg. Nå sitter jeg her for meg selv, to uker senere og lurer på hvordan i helvete det har gått to uker allerede.
Under disse de siste to ukene har jeg distrahert meg selv ganske hardcore med å skrive ferdig og fullføre en bok som jeg håper vil kunne bidra til min neste hund. Bokens innhold hører hjemme bipolarblog.se hvis du er interessert. Men nå er jeg i grunnen ferdig med boka, og selv om det vil ta litt tid og energi å markedsføre og selge det, så har jeg plutselig mye tid til å tenke og fremfor alt – føle, igjen.
jeg har hatt Karma her, selvfølgelig – groenendaeltiken jeg skrev om forrige uke. Men det er bare en dag eller to til, så går hun tilbake til sin vanlige barnehage. Jeg hadde også en polarblanding her sist lørdag – en eldre herre som Ella lekte mye med i rastegården da de var unghunder.
Og det er super koselig å ha hunder her. Men de er ikke Ella, og fremfor alt er de ikke mine hunder. Og det utgjør virkelig hele forskjellen i verden. Min egen hund er mitt eget forhold. En annens hund er noe helt annet, og det er liksom umulig å sammenligne. Alt.
Etter to uker merker jeg at jeg ikke har det bra i det hele tatt av å ikke ha hund. Jeg trenger en hund i livet mitt, av ganske mange grunner. En grunn er at jeg ikke går ut uten hund. Jeg unngår det så langt som mulig. Jeg er ikke sosial fobisk, det er bare det at jeg stiller spørsmål ved hva jeg skal gjøre uten hund.
Men jeg merker det også at behovet mitt for å bli nødvendig er mer omfattende enn jeg hadde sett for meg. Jeg og Ella har trengt hverandre på litt forskjellige måter, og nå som hun er borte har jeg ingen steder å gjøre mine behov, i tillegg til å bygge opp egen frustrasjon, bekymring og til en viss grad – faktisk angst.
Så det enda Det som virkelig holder meg flytende akkurat nå er tanken på at jeg skal til slutt (for lang etter min mening) skal ha ny hund. En annen hund. En hund som ikke er Ella, men hvem er hunden min. En hund jeg kommer til å ha et superkult forhold til – også, men ikke som med min Ella.
Fryktelig trist at det er så mye oppstyr om Ella, nye hunder, daghundar, hvor forskjellige hund og hund er, og så videre. Jeg takler det ikke – det virkelig gode innholdet kommer tilbake. Jeg trenger bare litt tid til å vænne meg til å være hundeløs først.